TV – the comeback kid #trender 2011
Er du en av de som ser på TV mens du har en laptop i fanget? Løper du som et lemen mellom TV-apparatet og Mac-en på arbeidsrommet? Eller tyr du til TV-en når du desperat trenger en pause fra internett? Fortvil ikke – alt dette kan snart være et tilbakelagt stadium. Eventuelt bare bli enda verre.
Putt iPhonen deres tilbake i vesken frue, nu er det TV som gjelder!
TV-en har fått lite oppmerksomhet fra tech-crowden de senere årene. Utover muligheten til å ta opp og pause programmer har det skjedd lite bortsett fra billedkvalitet og tykkelse – og det er det jo ikke mye nytt og revolusjonerende ved. Som en dum, enveiskommuniserende boks er det kanskje ikke så rart TV-en ikke får mer fokus, i en tid der stadig mer handler om interaksjon og deltakelse.
Vel, så tygg på denne – å se på TV er ofte en mer sosial begivenhet enn bruk av sosiale medier, i hvert fall om fysisk sosial omgang fortsatt betyr noe. Man samler sjelden en vennegjeng foran en Facebook-profil eller en Twitter-konto, selv om disse i seg selv er aldri så «sosiale».
TV’en er den største skjermen du eier
Det er også garantert den største skjermflaten du eier. TV-en tar stadig større plass i stua (heldigvis nå kun i bredden og høyden, og ikke lenger i dybden). Er TV-en på vei til å få et lite comeback som en arena der det skjer?
Både Apple og Google ser iallfall ut til å tro det, med interessante underdogs som Roku og Boxee Box vakende i fjæra, naturlig nok uten samme rå muskelkraft. Rett nok ble ikke Apple TV noen stor suksess når den kom for noen år siden, og selv om det er få som kjøper Apples påstand om at den hittil kun har vært en «hobby», ser kjempene nå ut til å være fast bestemt på å få eierskap til den største av alle digitale flater du har, og bake den inn i den stadig voksende gadget-faunaen vi forholder oss til daglig.
Begge tar på seg de samme slosshanskene de bruker i kampen om telefonmarkedet. Google med sin åpne Android-plattform og distribusjon via mer eller mindre alle produsenter av TV-er, Blueray-spillere eller annet som du måtte ønske. Apple med sitt delikate, men lukkede iOS-system som gjør at du helst må være glad i forholde deg til hva du kan finne via iTunes (jada, Netflix er allerede med, og det blir sikkert flere, men neppe fullt frislipp). Der Apple også går i klinsj med innholdsleverandørene, satser Google på det som uansett finnes ute på det frie internett.
Vil den gamle høydaren fra 80-tallet, bilde i bilde, få et nytt liv, og vil folk virkelig følge Twitter-strømmen på samme skjerm som Grey’s Anatomy? Eller er web mer som Moses og fjellet, ved at det gir mer mening med TV på web enn web på TV?
Taco og gullrekka
Flere har pekt på at web og TV har to veldig forskjellige brukskontekster, den ene søkende og interaktiv, den andre passiv. Men passivt konsum trenger ikke være en svakhet i vår hektiske hverdag. Folk spiser tross alt ikke taco hele gullrekka igjennom i mangel av å kunne søke opp sine YouTube-favoritter på storskjerm.
Å laste ned film og vise den på TV-en er allerede dagligdags, og at enda flere vil gjøre dette trådløst er heller ikke noen vanskelig spådom. Men da fungerer datamaskinen tross alt mer eller mindre som en DVD-spiller, som ellers kan brukes til annen moro.
Den Nye TV-opplevelsen
Spørsmålet er: Hvor, om noe sted, går det derfra? Vil TV-en bli en forlengelse av weben i heimen? Vil innholdet på nett løsrive seg såpass fra websider at det ikke må føles så mye som en nettleser? Klarer kabelselskapene fortsatt å beholde grepet, og kunne tilby godt nok innhold on demand til at det er vanskelig å finne verdien av nok en boks? De som skal lykkes med Den Nye TV-opplevelsen må i hvert fall ha inngående kjennskap til hele det digitale universet.
Vi tror uansett ikke at det å sjekke e-posten eller skrive Word-dokumenter på TV-en kommer til å bli noen stor hit. Google har også et lite problem i å få utnyttet sin store styrke, søk, ettersom input av tekst er notorisk tungvint med alt annet enn et tastatur (og hvem vil vel ha et tastatur til TV-en?). Om Apple TV har bedre forutsetninger denne gangen enn sist er også uvisst.
Uansett får vel vår spådom være at det som virkelig vil trekke TV-en inn i økosystemet er når gigantene åpner plattformene sine for apps som på smarttelefonene sine. Får man den samme innovasjonen fra små utviklere der som man har sett på på smarttelefoner (og etter hvert for tablets) kan det skje uante ting.
Likevel tror vi TV-en, som tablets, må finne sin nisje for bruk blant alle de skjermene vi forholder oss til daglig – alle vil ikke brukes til alt. Og selv om noen apps muligens kan funke på tvers av telefon, tablet og TV, tror vi ikke på one-design-fits-all som grunnleggende prinsipp. Grensesnitt, apps og tjenester må først og fremst designes spesielt for TV, både hva gjelder skjermstørrelse, inputmuligheter og kontekst. Akkurat som ellers, med andre ord.
Hvorfor?: 40 tommer er fetere enn 4. Det er fantastisk at vi kan se film på størrelse med et kredittkort på bussen, men få vil foretrekke det om de ikke må. Så og si ingen har stasjonære datamaskiner lenger, og med smarttelefon, tablet og laptop har vi bare en rekke ulike gadgets for ulike grader av å være på farten. Når internett nå er integrert del av våre sosiale liv, og tilgjengelig overalt, er det meningsløst om ikke TV-en skal finne sin plass blant alt dette. Velkommen tilbake!
Hvorfor ikke?: Selv om vi er stadig mer på nett, bruker vi fortsatt mange timer foran TV-en. Så kanskje trenger den ingen redning? Vi har et reelt behov for passivt å konsumere, alene eller sammen med andre. At man ikke har stadige distraksjoner i åpne vinduer, innkommende meldinger og klikkbare elementer som avbryter oss er TV-ens styrke, ikke dens svakhet. Og hvordan skal man interagere med TV-en? Ikke ved å sitte i stummende mørke med et tastatur, iallfall. Heller ikke ved å dra fingre innsmurt med potetgullfett over skjermen. Dessuten: det er slitsomt nok å krangle om hvilken kanal man skal se, om man ikke skal søke på nettet sammen med andre. Her er det nok en god del koder igjen å knekke.
Er web og TV dømt til et liv i adskillelse, utover litt streamet TV-innhold her og der, eller vil de smelte sammen og gå opp i en høyere enhet? Eller noe midt i mellom?
Til uka vil vår kollega Tore Tomasgaard skrive mer om TV-revolusjonen her på Kjøkkenfesten, og på tirsdag kan du sjekke innom for neste trend: lukkede sosiale nettverk. Vi ses!
6 kommentarer
Jørgen Helland
19.11.2010 | 08:04
Vi ser jo mer og mer TV. Og det er en sosial handling å se TV hjemme i stua med familie/kjæreste/venner, men det er vel også slik at TV-praten er ganske intens på Twitter og Facebook når programmene går? Skavlan og Grand Prix diskuteres heftig i løpet av programmet, spesielt på Twitter og jeg vil tippe at mange chatter på FB med sine venner også.
Der TV-opplevelsen tidligere var utelukkende sofa-sosial har den nå fått sin utvidede sosiale sfære gjennom sosiale medier. Da er det jo interessant om vi kommuniserer med de samme vi vanligvis gjør eller om nettverket utvides.
Et annet viktig poeng er at PC, iPad og -Phone følger med oss opp i sofakroken.Folk sitter altså og ser Skavlan med familien og raljerer på Twitter samtidig. De sjonglerer sosiale sfærer og i på mange måter er de friere på nett siden de ofte er der i egenskap av sine roller som ikke er knyttet til å oppføre seg fint for barna.
Johan Høgåsen-Hallesby
19.11.2010 | 08:27
Men det må skje noe med innholdsavtalene! Det tviholdes på eksklusivitet hva kanal angår «du må se det live på teve i dag, du får det digitalt først i morgen» – og bor du utenfor markedet får du kanskje ikke se det før neste år (skjønt pirater gjør en iherdig innsats for å bøte på dette). Om det i det hele tatt blir tilgjengelig. For mange av videotjenestene mangler kritisk masse på innholdssiden – selv iTunes.
Til syvende og sist handler TV opplevelsen om å få det relevante innholdet på skjermen. Google setter teknologi i veien (anbefaler NYT artikkelen ‘Google TV – Usability not included’), Apple overstyrer tilgangen til innholdet. Og selv om noen av oss har sluttet med det er det ikke vanskelig å se at mannen i gata fortsatt foretrekker tradisjonell broadcasting.
Kristian
19.11.2010 | 12:43
Takk for kommentarer!
Johan – jeg er helt enig i at det må skje noe med innholdsavtalene. Mulig jeg er litt naiv, men jeg tenker der at det er mer eller mindre et tidsspørsmål. Rett og slett fordi det gir all verdens mening å kunne tilby innholdet på denne måten. For TV-serier er det jo nå helt håpløst, som du sier, når man tidvis ligger et år etter. Det funker for første sesong (når man ikke vet hva man går glipp av), men så fort man er i gang blir det lettere å vente med sex til ekteskapet enn å drøye ett år for å kunne se sesong 5 av Dexter, iallfall når torrent-nettsteder nå har sendeskjema for når nye episoder av serier kommer.
De største bremseklossene er vel at kabelselskapene tjener mye mer penger på å tiby pakker med masse dritt ingen vil ha, enn de noen sinne kan tjene på å selge enkeltinnhold. Men håpet får være at de også ser det uunngåelige i dette, og klarer å spille på lag for å lage gode tjenester, og gjerne at ikke bare Apple til slutt får overtak til å tvinge de i kne, og tilby eksklusive avtaler. Se for øvrig denne gode artikkelen hos Techcrunch: Apple Looking To Slice Up Cable 99 Cents At A Time.
Nå skal det sies at jeg både innen TV, film og ikke minst musikk er en veldig stor tilhenger av at folk skal kunne tjene penger. Det koster å lage kvalitet. Men jeg ønsker at innholdsprodusenter og -distributører spiller på lag med den teknologiske utvikling, og bestreber seg på å lage gode tjenseter. Og det finnes fryktelig mye dårlige pakkedealer de tar inn penger på nå.
Ja, NYT-artikkelen om Google TV er god! Slik det ser ut for meg (uten selv å ha prøvd noen av de) ser hverken Google TV eller Apple TV til å være modne til å revolusjonere noe som helst riktig enda, men jeg tror heller ikke helt at det var det. PVR har jo faktisk vært en stille mini-revolusjon for mange, og i det minste on demand-innhold tror jeg kommer til å løse seg. Jeg ville ikke satt sparepengene mine på DVD-sjappa på hjørnet, for å si det sånn.
Forresten, et aspekt jeg syns er litt interessant med broadcast, som jeg ikke har sett så mye diskutert, er behovet for å se det samme som andre, å skape felleskap gjennom felles referanserammer. Det snakkes gjerne mye om å kunne finne akkurat det rette innholdet – for deg, men «Så du Skavlan i går»-samtalene fordrer tross alt at man ser Skavlan. Ritualet med gullrekka på fredag har også noe ved seg som YouTube ikke akkurat gir. Så TV-en vil nok også funke som ren tittekasse lenge enda.
Jørgen – nå er jo jeg Twitter-agnostiker, men jeg har følelsen av at TV-tvitringen nesten handler vel så mye om at Twitter-brukere også ser på TV, enn at TV-tittere har et voldsomt behov for å tvitre, for å sette det litt (for langt) på spissen. Smart-ass-faktoren er jo gjerne da også enda høyere enn vanlig. Og under f.eks. en episode av Skavlan har ALLE noe de lett kan kommentere på, og den nevnte felles referanserammen.
Ok, jeg ser at dette er å forenkle, og at mange tross alt betalte 10 kr per melding for SMS-chat på TV for få år siden. Men jeg er usikker på i hvor stor grad dette faktisk beriker opplevelsen, sånn jevnt over. Det såkalte «mediedøgnet» vårt øker jo stadig, og det snakkes stadig om hvordan vi multitasker og leser mail og chatter med tre samtidig mens vi ser film og tvitrer og bestiller flybilletter og så videre. Jeg tror at selv om vi har flere medietimer i døgnet, er oppmerksomheten vår mye mer fragmentert og spredt utover. Det er mulig det bare er meg som er treg, men jeg våger påstanden om at ingen får like mye ut av en god film, dokumentar eller debatt om de samtidig skal diskutere den på Twitter mens den pågår. For så vidt like lite som at man sitter og skravler gjennom en hel film med venner i stua (personlig kan jeg ikke fordra det). Så er jo spørsmålet selvsagt om folk bryr seg om akkurat det, da.
Trackbacks
18.05.2012 | 00:13