Synes du Twitter føles mer som Oslo S i rushtiden enn interessant meningsutveksling i hyggelig sosialt lag? Er du lei av å se barnebildene til folk du knapt kjenner? Får du med deg festinvitasjonen til helgen mandagen etter, mens du hele helgen har vasset i meldinger om hva folk har til middag? Ettersom alle nå har vent seg til å dele alt med hele verden, er tiden kommet for mer målrettet kommunikasjon i lukkede sosiale nettverk.
Filtrering, sosial kontroll eller belønning?
Hvor går veien videre for sosiale medier? Bedre filtrering av informasjon? Flere konvensjoner og sosial kontroll? Belønning til de som bidrar med godt innhold?
Sosiale medier har til nå vært opptatt av å dekke vårt behov for oppmerksomhet, og å lære oss til å leve ut våre sosiale liv på nettet. I løpet av året som har gått har det blitt stadig mindre morsomt, men samtidig stadig mer viktig, ettersom det har gått fra å være artig tidsfordriv til å bli en integrert del av måten vi sosialiserer på. Vi tror tjenestene nå vil flytte seg oppover det sosiale behovshierarkiet ved å tilby deling med likesinnede og kvalitetstid med de du bryr deg om.
Alt kan prioriteres
Vi kan allerede høre lyden av hva som kommer rundt neste sving. Ta dette med filtrering av informasjon. Google har nylig lansert sin Priority Inbox i Gmail, som automatisk forsøker å løfte frem de epostene du faktisk er troende til å lese, og skyve nyhetsbrevene og epost du likevel ikke gidder å lese ut av syne.
Selv om det fortsatt hviler et slør av mystikk over den sosiale komponenten Google Me, er det tydelig at giganten har forstått det: å kommunisere i sosiale medier i dag er som å slukke tørsten med en brannslange, og dagens tjenester tar ikke høyde for at du kommuniserer ulikt til ulike deler av din sosiale krets. (Se den glimrende presentasjonen The Real Life Social Network av Paul Adams, som er User Research Lead for sosiale tjenester hos Google.)
Facebook har også jobbet med filtrering, først med Top News-versjonen av nyhetsfeeden som et alternativ til kronologisk visning, noe som etter hvert begynner å fungere sånn temmelig ok. Neste steg er deres nylig redesignede gruppe-funksjonalitet, og med det kommende sammenslåtte meldingssystemet blir vi også lovet å få servert meldinger vi faktisk ønsker å lese (først og fremst gjennom manuelt forvaltede grupper som er delt av alle medlemmene, i tillegg til hvem som faktisk er vennene dine).
Dedikerte løsninger for små nettverk, som Path, er allerede på markedet. Blir de lettvektere som blir feid av banen av en gruppe-feature i Facebook eller har de livets rett? Tiden vil vise.
Hos Twitter må jobben stort sett gjøres selv gjennom tredjepartsklienter for å forsøke å skille gullkorn fra røkla, og er vel den tjenesten det er lettest å gå seg bort i kaoset i per i dag.
Lukkede sosiale nettverk
Vi tror de tiltakene vi nå ser for å bryte opp våre digitalsosiale liv i adskilte deler er helt nødvendige, og bare de første stegene ut av dumpa vi har havnet i. Utfordringen er at det ikke finnes noen universelle svar på hva som er relevant (hadde vi visst det hadde vi vært milliardærer). Relevans i sosiale medier er på mange måter enda mer komplekst enn det å rangere for eksempel søkeresultater, fordi små individuelle forskjeller har så stor betydning. Noen elsker Leeds, mens andre liker mora, uten noen åpenbar grunn. Verdien av en kort statusmelding er gjerne ikke universell, men sterkt avhengig av forholdet mellom avsender og mottaker og felles referanser. Mot slikt står selv den mest avanserte teknologi rådløs.
Uten et felles sett med konvensjoner fungerer sosial omgang ofte mindre bra. Når det i tillegg er ulike konvensjoner og koder som gjelder for ulike sosiale sammenhenger, blir bildet enda mer komplekst. Selv om gode konvensjoner hadde eksistert, ville vi ikke orket å ta stilling til hvem av våre 300 venner vi skulle dele med hver gang vi hadde noe på hjertet, da hadde vi ikke fått tid til noe annet.
Dersom samhandling i privat sammenheng noen sinne skal fungere, tror vi veien vil være å skille mellom ulike kretser og fasetter av vår sosiale graf. Konsekvensen av det blir mer lukkede, men også mer meningsfulle sosiale nettverk.
Kronologisk, uprioritert kommunikasjon
Sosiale medier har vært litt som ville vesten – lovløst og konstant i endring. Er det en digital nypuritanisme på vei? Vi tror vel ikke riktig det, men behovet for mer meningsfull kommunikasjon begynner å bli stort. Vi er optimister – allerede mot slutten av neste år tror vi flere av problemene kommer til å være utbedret. Fordi svaret ikke først og fremst ligger i mer avansert teknologi, men en mer fornuftig bruk av den som allerede eksisterer.
Og enda et år frem i tid kommer vi til å sammenligne kronologisk, uprioritert kommunikasjon med den tiden da e-post manglet spamfilter.
Hvorfor?: Sosiale medier har hittil trent oss opp til å dele alt vi holder på med via sosiale nettverk, men terskelen er snart nådd når det gjelder irrelevante meldinger. Det er umulig kun å basere seg på sosiale konvensjoner når nettverket blir for stort, så vi trenger enkle og bortimot usynlige verktøy for mer målrettet og meningsfull kommunikasjon.
Hvorfor ikke?: Fristelsen til å spre meldingene dine til alle blir for stor. Oppmerksomhetstrangen og latskapen gjør at den enkleste veien er å ta det for det det er, og venne oss til at vi vet alt om hverandre likevel – iallfall det som inngår i vår blankpolerte, digitale fasade.




6 kommentarer
Gyrd Skraaning jr.
23.11.2010 | 11:40
Målet er altså å prioritere sosialt innhold som den enkelte bruker oppfatter som verdifullt. Høyst subjektive kriterier vil ligge til grunn for den prioriteringen og det er, som dere påpeker, lite trolig at en algoritme vil greie jobben. Derfor må brukeren på en eller annen måte prioritere selv; muligens assistert av en halv-automatisk filtreringsmekanisme.
Faren er imidlertid at en slik sekundæroppgave kan bli for omfattende. Gidder virkelig folk å administrere nettverket for jobb, familie, venner, gamle bekjente, sportsklubben, hobbygjengen, borettslaget, barnas skoleklasser osv.?
Det blir mye å holde styr på – spesielt fordi én person ofte er medlem av flere nettverk. Skriver jeg til Jan som turkompis, skikompis, partyvenn eller kollega? Siden jeg skal minne om innkjøp av øl når vi skal på skitur med jobben har jeg et problem. Skal jeg plage mine partyvenner med skiprat? Finnes det noen på jobben som finner planlegging av fest og fyll irrelevant, eller kanskje upassende i jobbnettverket? Publiserer jeg til partyvennene er det mange på jobben som ikke blir inkludert. Da blir det for lite øl. Hjelp! Dessuten må det angis filtreringskriterier slik at jeg slipper å lese alle innspill som vedrører X-Factor eller fiolinkonserter. Det blir mange «likes» og «dislikes» som må defineres pr. nettverk.
For å oppnå den nødvendige presisjonen blir dessuten kompleksiteten høy, for jeg vil faktisk slippe å lese kommentarer om «X-Factor + Annsofi + vulgær klessmak», mens «X-Factor + Mo + likhet med Michael Jackson» er av stor interesse. Hvordan vet jeg i det hele tatt hva som vil interessere meg på forhånd? Fredag ettermiddag er humøret på topp og jeg er keen på all informasjon om X-Factor. Hvem synger hvilke låter i kveld og er det et bra låtvalg? Søndag morgen har jeg hodepine og kan ikke utstå dette X-Factor-maset. Alt jeg vil tenke på er myke fiolinkonserter! Lykke til med utviklingen av kontekstdrevet dynamisk prioritering av innhold.
Min antakelse er at administrasjons- og prioriteringsjobben i fremtidens defragmenterte og innholdsrelevante sosiale nettverk blir for kjedelig og omfattende for den jevne bruker. For å nå målet om prioritering av subjektivt opplevd kvalitet i nettverket er jeg derfor redd vi må gripe til etablerte knep fra den virkelige sosiale sfære. For hva gjør vi når det plagsomme mennesket på barstolen ved siden av fyller oss med meningsløst skvalder? Hvorfor tilbringer vi ikke helgene med tante Mari som kun er opptatt av potteplanter og hekling? Hvordan unngår vi kranglefanten på jobben? Jo, ganske enkelt ved å utelukke disse personene fra vår primære krets.
Det er også en god grunn til at vi (som regel) mister kontakten med gamle klasskamerater. Når man ikke lenger deler samme sosiale virkelighet slutter man å ha relevans for hverandre i egentlig forstand. Gamle minner kan puste liv i relasjonen en kort stund, men deretter blir dessverre de fortløpende opplevelsene i dagliglivet til min gamle kompis Göran støy i mitt liv (sorry Göran). En annen prioriteringsstrategi fra virkeligheten er å oppsøke mennesker som virkelig betyr noe for oss i gitte sammenhenger. Som familien på julaften eller jaktkompisene under elgjakta.
Mitt råd er derfor å starte på nytt. La oss avvikle alle virtuelle identiteter som er basert på ukritisk relasjonsbygging og eksibisjonisme. I fremtidens sosiale nettverk har vi ikke behov for å bli sett av hvem som helst. Det var gøy en stund, men nå er vi drittlei fordi vi oversvømmes av «junk-talk» (er det et begrep?) og fordi grensenytten er avtagende for hvert egoboost.
Vi er ikke lenger i likevekt sett fra et bytteperspektiv. Neste skritt er å reetablere vår virtuelle eksistens i henhold til samme sosiale filtreringsmekanismer som vi ville brukt i det virkelige liv. Som en hovedregel bør vi bare inkludere mennesker som vi like gjerne kunne delt tiden med i virkeligheten, og vi bør aktivt oppsøke sammenhenger som vi har genuin interesse for.
Min løsning for fremtidens nettsamfunn er derfor å utvikle funksjonalitet som støtter eksklusiv relasjonsbygging i små og tette felllesskap basert på delt tematisk interesse eller reéll gruppetilhøringhet i virkeligheten.
La oss reise oss som fugl Føniks fra asken!
Kristian
23.11.2010 | 12:40
Hurra! Gyrd, jeg er hjertens enig med det aller, aller meste av det du sier, og du nailer nettopp de ufattelig komplekse faktorene som spiller inn i forhold til hva som er «relevant» i sosiale medier.
Derimot er jeg ikke like klar til å gi det helt opp som deg. Jeg tror heller aldri at noen algoritme vil kunne klare å fange opp disse komplekse sammenhengene, og jeg er enig i at det blir altfor mye jobb å administrere det selv. Derimot tror jeg verktøy kommer til å bli flinkere til å hjelpe oss med NOE av dette – og så blir det en slags evig balansegang mellom hvor mye jobb man må legge i det og hva man får igjen. I tillegg tror jeg det er ekstremtilfellene og gråsonene som vil lide mest – det er verken mye jobb eller vanskelig å definere for eksempel familien min, mens folk som er venner, kollegaer, treningskompiser og julebordskjæreste på en gang vil være verre. Jeg tror for så vidt heller ikke det er noe mål i seg selv at dette blir perfekt – det er ikke sikkert det har noe å si om du kontakter Jan som turkompis, skikompis, partyvenn eller kollega så lenge han antagelig er å regne som kompis innen alle kategoriene.
Jeg tror på verktøy som fungerer litt etter noe man kanskje kan kalle et trinseprinsipp – der man tar utgangspunkt i handlinger du gjør, men gjør de (og dermed deg) kraftigere. Det kan være små, subtile ting som å foreslå at du ikke lenger får invitasjoner fra visse person dersom du gjentatte ganger fjerner eventene slik Facebook nå gjør, til langt smartere ting som jeg tror vi vil komme til å se.
Og så er jeg fullstendig enig i at vi må lære av den virkelige sosiale sfære! Det var gøy å finne igjen gamle klassekamerater, men feilen er at de forblir der. Det blir som om man etter reunion fra videregående skulle begynne å møtes en gang i uka. Her er du spot on.
Med å oppsøke de sosiale situasjonene som betyr noe, tror jeg faktisk også vi er ganske enige – det er bare at jeg tror at sosiale medier vil kunne hjelpe oss med nettopp dette. Slike sosiale grupper kan være faste eller midlertidige, men utfordringen blir å få dette til enkelt. Vanskelig, men ikke umulig.
Selvsagt hadde det beste vært å starte med blanke ark, nå som vi har lært, men her er det min tur til å være pessimist. Jeg tror det er urealistisk å starte på nytt, og at vi må sette vår lit til at det vi får bedre verktøy til å luke hagen, klippe hekken, pløye jordet og stelle bedet. Dersom de store ikke får til dette, kan muligens mindre nisjenettverk vokse opp rundt, dersom de klarer å treffe godt nok på behov. Det er for eksempel absolutt ikke umulig å tenke seg egne, små nettverk med skreddersydde funksjoner for familien, med mer fokus på nytte enn underholdning.
Gyrd Skraaning jr.
23.11.2010 | 16:28
Takker for interessant svar. Du har helt sikkert rett i at de sosiale nettverksfunksjonene vil bli smartere og at dette kan kompensere for mange av problemene som ble satt på dagsorden i artikkelen og i min kommentar. Likte trinsemetaforen
En liten presisering: Jeg mente først og fremst at brukerene må starte med blanke ark – ikke utviklerene. Med mindre de smarte løsningene implementeres lynraskt tror jeg tiltagende frustrasjon vil tvinge frem en situasjon der folk:
(a) gir opp hele nettverksgreia fordi det vokser dem over hodet og ikke lenger har nyhetens interesse (Facebook; en hype som vi vil le av om 10 år…elle nye Nettby).
(b) legger ned gamle identiteter og oppretter nye basert på selekterte relsjoner i reélle fellesskap. Utviklerenes rolle blir å skape verktøy som fremmer en slik nyorientering.
Det jeg frykter, er at den kreative energien brukes ukontrollert på inkrementelle forbedringer av det bestående (et synkende skip) fremfor en bevisst utforming av levedyktige løsninger som frister brukere til å redefinere sin virtuelle identitet innenfor en nettverkskultur som produserer relevant innhold og kvalitet.
Jørgen Dalen
24.11.2010 | 09:11
Massekommunikasjon er en profesjon som man skal ha respekt for. Skribenter som behersker det vokser ikke på trær – spesielt ikke i sosiale medier. Det uklare skillet her mellom privat og offentlig gjør at selv drevne journalister før eller siden går i baret med pinlige eller irrelevante meldinger. Mer avgrensede nettverk kan være redningen for både mottaker og avsender i mange tilfeller.
Til Gyrd: Takk for kanonbra kommentarer!
Kristian
24.11.2010 | 09:59
Takk for stadig gode poenger, Gyrd! Jeg ser poenget ditt. På den annen side – selv om det nok kunne ha mye godt for seg å begynne på nytt har folk investert utrolig mye tid i å bygge opp sine digitale nettverk, og har både sin historikk, sine bilder og så videre. Det er mye vanskeligere å flytte sitt digitale liv enn det er for for eksempel band å flytte fra Myspace til en kombinasjon av Facebook + Soundcloud, for eksempel. Facebook lar deg nå laste ned alt du har sagt, gjort og delt på Facebook, men de tviholder på f.eks. epost-adresser, og det du laster ned er ikke i et format som enkelt lar deg importere det i en annen tjeneste.
Så langt, iallfall. Dersom for eksempel det kommer forbrukerlover som tvinger frem et eierskap til dataene dine på et standard format, eller at andre ting kan tvinge Facebook i kne her, så vil det kunne stille seg annerledes. På den annen side – det er ikke lenge siden Myspace virket uangripelig på toppen, og i løpet av få år har Facebook totalt maltraktert konkurransen, helt til Myspace denne høsten har gitt opp kampen, og nå integrerer så tett de bare kan med Facebook og prøver å bli en hub rundt innhold fra underholdningssfæren. Det er fortsatt et ungt felt, og det er på mange måter en vanskeligere posisjon å holde seg som kongen av haugen, enn å være en frisk utfordrer. Så langt har Facebook vært flinke, men selv om kampen ser tapt ut nå, har kjemper blitt presset ut før. Se for eksempel Microsoft (selv om de fortsatt er langt ifra så kriserammet man kan få inntrykk av), eller Facebooks innhogg i Googles enerådende grep på reklame.
Så jeg tror nok det er mer på a) enn på b)! Og selv da tror jeg ikke det skjer av seg selv, det må være noe annet som kommer inn og erstatter, og det må nok skje mer gradvis enn plutselig. Som nevnt i innlegget, tror jeg det kan være rom for at nisjetjenester kan vokse opp på siden. Blir de viktige og nyttige nok, og at det er der folk ender opp med å bruke mye av tiden de nå bruker på f.eks. Facebook, kan Facebook bli mindre enerådende på toppen. Folk er vanedyr og liker ikke å venne seg til noe nytt, sosiale tjenester er dødsavhengig av en kritisk masse brukere du er interessert i for å begynne å funke, og det er jo allerede lettere å luke i kontaktlista enn det er å bygge opp et nettverk på nytt, og folk gjør ikke det heller, iallfall ikke enda.
Selv om det begynner å bli voksesmerter ved de løsningene vi har, tror jeg ikke folks frustrasjon er så bevisst og artikulert, eller at interessen er så stor at det blir et opprør nedenfra med det aller første. Det er også vanskelig å lage gode tjenester, og før det er noe som fungerer godt nok og gir mer og/eller annerledes nytte, er ikke gresset nødvendigvis så mye grønnere.
Drømmen måtte jo nesten være at man hadde etablert nettverket sitt en gang for alle, og forvalter det mer som «infrastruktur». Og at tjenester kommer og går på toppen av dette. Hvordan dette skal skje? Tja …
Trackbacks
18.05.2012 | 00:20