Idiotisk og sosialMennesker og merkevarer er to forskjellige ting. Mens førstnevnte trenger liten forklaring, er sistnevnte litt vanskeligere å få tak på. Anders Brenna illustrerer forskjellen så inderlig vel: «Når jeg er frustrert må jeg få det ut, og jeg sier gjerne at valgene står mellom å brøle, fjerte eller tvitre.» Han er et menneske – ingen merkevare. Merkevarer brøler eller fjerter ikke. Men tvitrer, det gjør de!

Noen vil si at Brenna er både idiotisk og sosial når han «twitrer i fylla, krangler med meningsmotstandere, syter over foreldremøter som aldri tar slutt, og skjeller ut udugelige politikere på Twitter.» Jeg synes ikke han er idiotisk og støtter hans egen vurdering. Han er «en ekte person med brennende engasjement og sterke meninger.»

Problemet er selvfølgelig ikke at Brenna lever ut sitt brennende engasjement til alle døgnets tider. Det takker jeg faktisk han for at han gjør. Problemet er det at han utviser mangel på forståelse for bedrifters utfordringer i møte med sosiale medier.

Idiotiske bedrifter

For bedrifter gjør mange idiotiske ting. Noen ganger er det også det de ikke gjør som er idiotisk. Vi som jobber tett med bedriftene ser flere elementer ved dette: både de uheldige tingene de foretar seg og mulighetene de ikke tar. Heldigvis ser vi også bedrifter som lykkes i sosiale medier. Noen ganger er vi så heldige å få hjelpe dem med å lykkes.

I sosiale medier er ikke alltid en fjert bare en fjert. Uten å overdramatisere er det greit å si at en fjert kan bli en storm. Og storm i vannglassene ser vi gjerne når pressen trekker ut enkeltsitater fra en twittermelding, en facebookside eller en blogg og setter de inn i en kontekts der det ikke hører hjemme. Det er en réell risiko mange bedrifter lever med. Og egentlig er det ikke noe nytt i forhold til sosiale medier, feilgrep blir straffet i andre medier også. Men i motsetning til tradisjonelle medier, kjennetegnes de sosiale ved at langt flere av bedriftens ansatte har rett, mulighet og lyst til å uttale seg.

(Les gjerne Hans-Olav Hodøls gode innlegg om debatten mellom det private og det offentlige.)

Menneske vs. logo

Brenna har et viktig poeng når han sier at han ikke har lyst til å snakke med et aksjeselskap på Twitter. På prinsipielt grunnlag er jeg enig – et menneske er en bedre samtalepartner enn en kjedelig logo. Men det er ikke alltid et réelt valg for bedriften. Først når man forstår hvilke forutsetninger bedriften har for å inngå i dialog med folk i full offentlighet kan man ta valget om de skal putte et ansikt foran logoen eller støtte seg til det de kjenner best.

I mitt forrige innlegg tok jeg opp Head of Social Media i SAS, Christian Kamhaug, og hans rolle i forhold til merkevaren SAS. Menneskers tilstedeværelse i sosiale medier, i lys av merkevaren, er noe vi kommer til å se mange eksempler på i tiden som kommer.

Nok en hopper

Brenna gjentar i så måte klisjéen «Hopp uti» og sier at «hvis du klarer å prate med mennesker IRL, så klarer du også å prate med mennesker på Twitter.» Akk, så feil han tar. Ikke bare vil mange ha problemer med å skjønne hva «IRL» betyr, de har også problemer med å mestre Twitter. Av alle de ferske twitrerne jeg har undervist, forelest for eller snakket med kan jeg telle dem som sier at Twitter er enkelt på én hånd. Å twitre i profesjonell sammenheng er for mange en stor utfordring. Så kan man naturligvis diskutere om hva som er den beste måten å lære seg det på, og det er slik at litt prøving og feiling må til. Men det er ingen grunn til at bedrifter ikke skal lære av hverandre – mange feiltrinn er relativt enkle å unngå.

Jeg er konsulent og hjelper bedrifter med deres tilstedeværelse i sosiale medier. Mens Brenna hånler og roper «PINGLE!» til bedriften som står på bryggekanten, er det min jobb å oppmuntre bedriften og si: «Husk det du har lært – og det er helt greit å bruke badetrappen hvis du har lyst!»