Klar for konferanse

Bilde under Creative Commons Lisens av gingerpig2000

Til tross for vår gjennomdigitaliserte hverdag er seminarer og konferanser viktige for digitalfolket. Og jeg er virkelig glad i konferanser. De gir meg både faglig inspirasjon, konkret kunnskap og muligheten til å møte interessante mennesker som liker å snakke fag. Men er konferansene innen sosiale medier virkelig gode?

I morgen reiser jeg på konferansen Enterprise Marketing 2.0 (pst.. når det står 2.0 bak betyr det både «digitalt» og «framtidsrettet» på samme tid! Skal du være ekstra langt framme bruker du 3.0). Jeg håper at konferansen klarer å gi meg innsikt jeg ta i bruk for våre kunder. Kjente aktører som Dell, Unilever, Nike og BMW står på foredragslista og jeg håper at de forteller om sine reelle utfordringer med tiltak i sosiale medier.

Ulike motivasjoner – ulike foredrag

I Norge er den del gode konferanser, men jeg synes ofte at foredragene faller i en av tre litt kjedelige sjangre. Alle har sine sterke og svake sider:

  1. Noen (ofte kunder) viser fram flotte presentasjoner av den siste prisvinnende kampanjen sin – gjerne med en video med kul musikk i bakgrunnen (hvor mange ganger har du hørt «Praise you» av Fatboy Slim eller en gørrkjip Mobylåt over en inspirerende skrytevideo?).
  2. Noen (ofte leverandører) viser fram kompleksiteten i arbeidet sitt med uendelige bulletpoint-lister. Eller de fokuserer altfor mye på effekten de har skapt. Jeg selv havner i denne kategorien. For mange foredrag handler til syvende og sist om å overbevise tilhørerne om at foredragsholder er flink.
  3. Noen (gjerne utelandske foredragsholdere) er så durkdrevne foredragsholdere og har så drilla presentasjoner med kule caser at det er vanskelig å ikke la seg imponere. Deres motivasjon ligger ofte i å selge oss en bok og det er egentlig greit nok. Likevel sitter jeg ofte igjen med inspirerende innsikt fra markeder med helt andre volumer og helt andre kulturelle forutsetninger enn våre.

Dette er en litt urettferdig og upresist inndeling, men jeg føler at altfor få foredragsholdere går inn for å virkelig formidle noe. De fokuserer ikke på den håndgripelige, omsettbare kunnskapen tilhørerne kan benytte seg av når de kommer tilbake på kontoret.

Dårlig presentasjonsteknikk

Det verdt å nevne at en del foredragsholdere er rett og slett for dårlige til å snakke i forsamlinger. Det de driver med er smalltalk i den virkelig kjedelige formen: pludder uten substans. Eller de formidler godt innhold uten menneskelig tilstedeværelse. Noen ganger er selve presentasjonsteknikken så dårlig at selv godt innhold blir ubegripelig.

Hvorfor er det slik?

I Norge er ikke det å snakke i forsamlinger en like verdsatt egenskap som for eksempel i USA. Mens amerikanske skoleelever trenes i å holde taler, konkurrerer i retorikk og debattering, har vi nordmenn en iboende angst for å skille oss ut. Vi skal liksom ikke legge så mye arbeid i en presentasjon og vi skal ikke like å stå på en scene.

Jeg tror det er en av grunnene til at mange av oss feiler på selv det mest grunnleggende innen det å formidle ideer og historier. Vi leser foilene våre opp og ned, unngår øyekontakt med publikum, strukturerer innleggene våre dårlig og har absolutt alltid problemer med å holde tiden.

Mange synder også med PowerPoint-presentasjonene. Ikke bare er de direkte stygge, de bærer også preg av å være huskelister for foredragsholdere og man ender opp med å lese punktene i stedet for å følge med på foredragsholderen.

Det er også en uting at vi som holder foredragene må sende presentasjonene til arrangørene slik at tilhørerne kan laste dem ned etterpå. Det fører til at vi fokuserer mye mer på dem enn det vi burde og at vi med sikkerhet vet at ideene våre vris og endres ved det neste internforedraget. Publikum selv mister jo litt av motivasjonen for å lytte til foredraget da de jo får hele greia på e-post i etterkant.

Jeg kommer for middag – ikke forrett og dessert

Innholdet er tross alt det viktigste og jeg tar en tørr fagnerd med godt innhold over en sprudlende byråjypling uten faglig fokus hver eneste dag i uka (selv om sistnevnte også kan være underholdene og inspirerende selvfølgelig). Og selv om innholdet på norske konferanser ofte er veldig bra, har vi noe å lære om det å lære bort noe.

Et nøkkeldilemma for alle som snakker på konferanser innen digital strategi og sosiale medier er forholdet mellom å fortelle om «det vi faktisk gjorde» og «det vi kan fortelle konkurrentene». I et så nytt fagfelt oppleves nemlig et hvert godt case som en månelanding og det er herlig å kringkaste det synlige resultatet, selv om vi egentlig ikke kan snakke om hvordan romferga egentlig settes sammen.

Norske bedrifter har blitt mye flinkere det siste året til å fortelle om klikkrater, salgstall og andre håndfaste resultater. Det ligger i sosiale mediers natur at vi deler den typen informasjon. Men det er så mye mellom «slik ser mikrositen ut og her har en blogger skrevet» om den til «5000 nye venner på Facebook». For det er mellom disse supplerende kommunikasjonsrettene ligger den matnyttige kunnskapen. Forretten kan være både kompleks og interessant, og desserten er deilig og søt, men det er hovedretten man går på restaurant for. Og den velger mange foredragsholdere å holde for seg selv. Hvor blir det av utfordringene i prosjektene? Hvor blir det av fiaskoene, miseren, panikken og ekstasen ved å finne de gode løsningene?

Visdom er å lære av andres feil, smartness er å lære av egne. Og det er derfor at Marte Kloumann i Lille Vinkel Sko er den som har gitt oss det mest interessante, givende og ærlige caset av en bedrift i sosiale medier i Norge. Hun gjør det mulig for andre å bygge sin egen visdom.

Vil internasjonale merkevarer dele sin innsikt?

«Min» konferanse, Enterprise Marketing 2.0, har representanter for en rekke kjente merkevarer og bedrifter på lista over foredragsholdere. Hvilken motivasjon har de for å fortelle konkurrenter og konsulenter om gleder og sorger i deres sosiale medier-prosjekter?

Jeg er faktisk usikker på hva jeg kan forvente, men jeg har et håp om at de snakker mer om intern organisering og utfordringer rundt merkevarebygging i det digitale samfunnet enn det som er vanlig. Jeg håper også at de snakker mer om overgangen mellom kultur og markedsføring enn de viser oss fine skrytevidoer. Hvis de ikke gjør det, håper jeg at konferansen får denne gode stemningen av kunnskapsutveksling i pausene.

Etter å ha sett en del videoer av foredragsholdere tipper jeg det blir mange tørrvittige fagnerder og få posører. Jeg forventer altså at jeg skal lære mye fra bedrifter som er langt framme innen mitt fagområde. Er det å forvente for mye?

(Se for øvrig Bente Kalsnes flotte oversikt over konferanser i inn og utland.)