Forrige uke lanserte Anita Krohn Traaseth (40), gift, mor til tre døtre og toppsjef i Hewlett-Packard Norge bloggen Tinteguri. Det er den første virkelig personlige bloggen fra en norsk næringslivsleder, med over 30 000 sidevisninger og en rekke oppslag i pressen er bloggen allerede (og prematurt?) utropt til en suksess. Hva er greia med Tinteguri?
Anita blogger om Anita
For å si noe vettugt om blogger bør man helst ha fulgt dem over tid så alt som følger er med forbehold om at ting kan endre seg. Men foreløpig er det åpenbart at denne bloggen handler først og fremst om Anita (ja, jeg omtaler henne med fornavn for etter ei uke føler jeg at jeg kjenner henne litt bedre). Vi finner til nå ingen spesielt faglig rettede innlegg, ingen innlegg om Hewlett-Packard, hennes kollegaer, HPs produkter eller hvordan hun ser på utviklingen for hennes bransje. Dette er blant temaene man ville regne som selvskrevne når man hørte ordene «ledelsesblogg» og «IT» i samme setning. Hun definerer i så måte et nytt felt innen sjangeren i Norge.
Hun befinner seg altså trygt plassert på den nedre delen av Taktikkmatrisen fordi de fleste innleggene til syvende og sist handler om hvordan hun løser ulike utfordringer. Det er nyttig og inspirerende for mange og det er helt i tråd med det store deler av bloggsfæren i Norge driver med hver eneste dag. Nøkkelen til suksess for denne typen blogger er autentisitet og at leseren føler et snev av eksklusivitet. Til nå scorer hun høyt på begge.
Stilen og tilnærmingen til bloggen er subjektiv og meddelende. Hun skriver raske innlegg og språket følger en muntlig framstillingsmåte og man føler virkelig at dette går fort («Jeg demonstrerte det i dag for noen av lederne mine, i en lunsjpause, at det tok 3 minutter!).
Åpenheten gjør at vi kommer nærmere Anita og mange vil si at nettopp denne offentlige åpenheten markerer et skille fra den tradisjonelle lederstilen.
Lilla – en miks av blått og rosa
Rent sjangermessig er bloggen hennes mer rosablogg enn firmablogg, mer menneskelig enn corporate. Hun deler sine egne erfaringer og tanker, men hun skriver ikke om rosa jenteting – hun skriver om karrierekvinneting. Der er det mye blått. Blått for karriere, blått for næringsliv, blått for blåruss, blått for Hewlett-Packard, blått for suksess og powersuits. Rosa + blått = lilla.
Og bare så det er krystallklart: jeg mener at rosabloggerne er ypperlige eksempler på gode leseropplevelser for deres målgrupper. Tinteguri er ikke en rosablogg, men den deler noen av det jeg mener er det mest framtredende elementene ved den typen bloggen: innoverfokuset og den personlige formen.
NB: begrepet «lillablogger» ble først brukt av Erik Eskedal i hans omtale av Ingeborg Moreus Hansens blogging. Det er klare forskjeller på disse bloggene, men jeg mener at begrepet er fruktbart for å beskrive Tinteguri.
Så….
Det er blandingen av den personlige stilen, det overraskende meddelende og hennes profesjonelle roller som er hovedårsaken til all oppmerksomheten. For dette er jo interessant stoff! Hun er et interessant og imponerende menneske. Hun deler ting som folk i hennes posisjon ikke gjør andre steder enn i bokform eller på Skavlan…. (du leste det her først).
Det finnes nok av førti år gamle trebarnsmødre som forteller sine historier på nett. Det finnes nok av ledere som blogger om kjedelige ting. Tinteguri skriver ikke strålende, men hun lager godt innhold. Det er spennende å lese henne og mye av det skyldes at hun er interessant. Bloggen er reality uten noe av driten, men mye av det som er bra.
What´s in it for Tinteguri?
Foruten å bli kalt favorittkallenavnet sitt i all slags anledninger, har hun mulighet å gjøre noe for mange som er større enn henne selv. Det er klart at en som har lykkes kan fortelle oss andre en ting eller to. Jeg tror også på henne når hun sier:
Ved å dele og adoptere bruken av sosiale medier ønsker jeg å motivere lederspirer til å tørre å ta linjeansvar, dele ekte erfaringer på godt og vondt, – demonstrere at kravet til ledere og ledelse i 2012 ikke er det samme som i 1980.
Ved bloggen får hun også innpass hos SoMe-eliten. Det er et nettverk av eksperter og entusiaster som innehar en stor grad av sosial kapital. Det er mye verdt nå (hun hadde aldri fått 30 000 sidevisninger på ei uke uten drahjelp) og med sosiale mediers voksende gjennomslagskraft, kan det bli et særdeles effektivt nettverk å spille på i tiden framover.
Hun vil kunne bruke bloggen til å sanke støtte for egne valg og prioriteringer – blogglesere på dette nivået er først og fremst positivt innstilt og ved å dele personlige ting vil hun kunne bygge en trofast fanskare. Faren er naturligvis at fanskaren består av ja-folk og det kan være uheldig i det lange løp. For ikke å snakke om kjedelig.
Hun vil også bruke bloggen til å bygge sin egen merkevare. Den kan hun få mye igjen for ved neste jobbsøknad (som jeg også håper hun publiserer på bloggen). Mange har sagt enormt mye om «personlig merkevare» så jeg tror jeg avstår fra mer snakk rundt det.
Modig og motivert
Anita trenger jo ikke denne bloggen. Men hun vil, både fordi det gir henne noe og fordi hun ønsker å gi noe til leserne. Det beundrer jeg henne for og jeg håper virkelig hun når sine målsettinger med bloggen. Det er modig å gjøre noe ingen forventer og som har såpass stor fallhøyde.
På den andre siden er det er jo klart at dette eksperimentet kan gå rett i dass. At «Tinteguri» om et par år blir synonymt med «lederen som delte for mye» eller at det hele visner hen og går ned som atter et desperat forsøk fra en leder på å henge med i tiden. Jeg tror ikke at dette skjer, men det er viktig å ta med seg at Anita har tatt en sjanse. Hun har tatt en sjanse på at hennes organisasjon aksepterer dette og deler hennes entusiasme for «deling». Hun sier at tilbakemeldingene er positive, men hvordan organisasjonen reagerer i det lange løp er en annen sak. Tillit til henne fra organisasjonen er kanskje like viktig som tillit fra styret.
Hun gamler også på om andre ledere gir henne kred eller dytter henne unna på vei inn i lukkede losjer, Birkensamlinger og golfslag («hun kan jo finne på å blogge om det»).
Og hun legger lista så inderlig høyt for egen bloggprestasjon. Siden 2 august har hun publisert 12 innlegg. God taktikk for å få gode bloggopplevelser tidlig, men kan åpenbart sette en lei presedens. For å klare dette må hun være usedvanlig motivert.
Tinteguri er et utmerket eksempel på «alt» sosiale medier-entusiaster har snakket om de siste årene.
Lykke til, Anita!
Mer innlegg om blogging:
9 grunner til at dere ikke skal blogge
Anne Sofie
Eivind Savio
Gretelill Svendsen
Ingrid Elise Rekaa
Jorunn Frafjord
Thomas Moen
13.08.2012 kl 10:44
Oppsummert og reflektert som bare du kan Jørgen, veldig bra! Jeg heier på Anita og håper hun inspirerer mange ledere til å prøve seg frem og finne sin form de også. Håper, som deg, også at hun i tillegg til å skrive bra rundt seg selv og hennes valg, at hun kan åpne litt opp og vise oss litt av HP og HP kulturen.
Men svært etterlengtet å få en slik blogg på banen, dette liker jeg!
Jørgen Helland
13.08.2012 kl 12:07
Takk for det, Thomas!
Jeg tror faktisk at suksess på lang sikt er avhengig i et mer konkret forhold til arbeisgiver og menneskene hun leder. Ellers blir det jo «bare» en personlig blogg.
Tror også at den neste lederen som skal ut i bloggsfæren må finne en litt annen tilnærming.
Morten P. Røvik
13.08.2012 kl 13:08
Bra oppsummert Jørgen. Jeg synes som deg (og de fleste andre) at Anita er en interessant person som jeg gleder meg til å følge videre. Så får tiden vise om hun har SoMe stamina nok til å bidra over tid.
Jeg er forøvrig litt overrasket over at det ikke er flere slike blogger med toppledere. Det nærmeste jeg kommer er vel petterstordalen.no – den er langt fra så personlig som Anitas, men har lar kona gjesteblogge!
Noen som har tips til flere ledelsesblogger?
Thomas Moen
13.08.2012 kl 15:25
@Jørgen Helland: Enig! Spent på hvem neste leder ut blir! Og om de tar lærdom fra de andre.
Kaia Andresen
13.08.2012 kl 18:03
Flott oppsummering Jørgen! Jeg digger bloggen til Anita og som en ung jente i starten av karrieren inspireres jeg virkelig. Ikke minst synes jeg det er flott at hun er personlig og viser hele spekteret av det å være en karrierekvinne. Ser frem til flere innlegg, både de som dreier seg om veskene på ønskelisten og om organisasjonskulturen i HP
Edgar Valdmanis
14.08.2012 kl 08:27
Det er flere ledere som blogger, men det er riktig at det ikke er mange. De som nevnes er Paul Chaffey/Abelia, Terje Venold/Veidekke, Steinar J.Olsen/Stormberg og Petter Stordalen/Home Invest.
Det virker på meg som at ingen av disse har påvirket miljøene rundt seg i særlig grad. Verken deres respektive styremedlemmer eller nettverket forøvrig. Det er kanskje det mest oppsiktsvekkende. Ikke bare som bloggere, men til å være aktive i sosiale medier rent generelt.
Forhåpentligvis kan Tinteguri påvirke i positiv retning her.
Jørgen Helland
14.08.2012 kl 08:40
@Edgar – veldig godt poeng med at de andre lederbloggene ikke har «påvirket miljøet rundt seg i særlig grad». Mange vil jo si at dette er selve essensen i lederskap og at ledere da bruker ressurser på tiltak som ikke bidrar til det, er jo noe å tenke på. Jeg tror likevel de fleste vil si at spesielt Olsen har oppnådd riktig så mye med bloggingen…
Men: Det er kanskje mangelen på synlige resultater vi har nedlagte lederblogger som Dyrnes/Tele2 og Fæste/Xtra Personell. Nå er det nok ulike årsaker som direkte og indirekte har påvirket at disse to bloggerne har kastet inn håndkleet (Tele2 la ned sin Tele2 Beta og Xtra-sjefen gav seg etter 17 år ved roret), men etter det jeg kan vurdere har bloggene ikke vært vellykkede. Deres lærdom vil være nesten like viktig som det Traaseth kan komme med.
Marianne Vikse
14.08.2012 kl 08:45
Tinteguri kom akkurat i tide like etter debatten om karrierekvinner og familie. Vi trenger at flere karrierekvinner viser hvordan de får det til i Norge. Hvordan klatre til topps med et barn på armen og et som drar deg i buksebenet. Vil tro at de fleste kvinner som ønsker seg en karriere og familie har lyst å se hvordan noen klarer det. Det virker jo så lett å være mamma og husmor for mange av «rosabloggerne», men enten så er de selvstendig næringdrivende (med en del fleksibilitet) eller så er de ikke opptatt av karriere.. Tinteguri sier der rett fram – de spiser ikke hjemmelaget mat hver dag og de har det ikke ryddig hver dag. Det er det som er deilig med bloggen! Ekte åpenhet.
Jeg forventer mange bra innlegg om hverdagen til Anita, som jeg kan bli inspirert av selv. HP og IT er ikke så viktig, men lederoppgavene hennes kombinert med familie – det er interessant for meg.
Edgar Valdmanis
14.08.2012 kl 08:56
Når jeg sa «ikke påvirket» mente jeg «å påvirke til å bruke/være aktiv i SoMe». Paul Chaffey spesielt burde kunne påvirket næringslivsledere ettersom Abelia er en del av NHO, han er sogar nevnt som ny NHO-leder etter Bernander. Men jeg kan ikke se at han har påvirket det miljøet i særlig grad. Tar forbehold om at det kan være mine øyne det er feil med.
Når det er sagt, her er siste blogg fra nettopp Paul http://paulchaffey.blogspot.no/2012/08/internett-mter-straffeloven-av-1902.html.
I høyre marg har han en liste over andre lederblogger, og da ser vi at vi kan legge til Kristin Clemet/Civita og Morten Dæhlen/Institutt for Informatikk(UiO). Jeg kjente til begge, go beklager at jeg glemte dem i opplistingen i forrige innlegg.
Christian kamhaug
14.08.2012 kl 16:32
jeg vet ikke hva Erik E. la i begrepet «lillablogger», men jeg synes Jørgens forklaring er veldig god. Dette er et veldig interessant case, og fraværet av «vareprat» er interessant. Kan det likevel hjelpe på HPs image, for eksempel som arbeidsgiver, at Anita (vi er på fornavn alle sammen nå) blogger?
Jørgen Helland
14.08.2012 kl 18:54
@Christian – en synlig leder (som Anita blir) med en klar visjon (som hun skaffer seg en arena for å dele med omverdenen) vil kunne hjelpe på virksomheters image innen mange områder. Men her ligger det også risiko og det er nettopp balansen mellom selskapets overliggende synlighet og merkevaren til lederen som må fungere. Det er naturligvis ikke begrenset til blogging.
Jørgen Hovelsen
16.08.2012 kl 10:22
Mange ledere er livredde for sosiale medier. Hva om ditt? Hva om datt? Mange pesimistiske holdninger. Og det kommer av én ting etter min mening: Mangel på kunnskap! Folk assosierer sosiale medier med Facebook og frokost-oppdateringer. De ser det ikke som noe seriøst. Og hvordan oppfattes blogging hos folk flest? Rosa? Hvordan skal en leder oppfattes blogg som relevant når assosiasjonen til sosiale medier er artikler om sminke, klær, mat, livsstil og andre personlige ting? Vi må lære ledere å forstå at dette har implikasjoner ut over det personlige og vi må forklare dem hvorfor og hvordan.
Og en ting til. Du skriver: «Ved bloggen får hun også innpass hos SoMe-eliten.» Hvordan skal sosiale medier bli allemannseie når de innvidde omtales som elite? Er ikke sosiale medier kun et middel for å «prate sammen digitalt»? Trenger da ikke være «elite» for å prate litt.
Du får ha meg unnskyld, men jeg synes det skal bli slutt på at sosiale medier er en «menighet».
Jørgen Helland
16.08.2012 kl 11:44
@Jørgen – Jeg er kanskje litt uklar på hva jeg mener med «SoMe-eliten»:
Det er få mennesker som deltar i det faglige ordskiftet om sosiale medier i Norge (du og meg er to av dem) og det er denne gjengen med mennesker jeg omtaler som SoMe-eliten. Det har ingenting med om at noen er bedre enn noen eller at det er en menighet eller noe slikt: det er bare en betegnelse på den gruppen med mennesker som sier noe om SoMe på blogger, i pressen, på konferanser etc. Det er også mange av oss som står i bresjen for fagarrangementer og arrangerer. Poenget er at Anita nå har et naturlig innpass blant oss (hun har allerede blitt foreslått som foredragsholder på herrene Moen og Skavhellens Social Winter).
Hans-Petter Nygård-Hansen
09.09.2012 kl 09:44
Hei og god søndag morgen.
Jeg er klar over at jeg var tidlig ute og omtale Tinteguri som en suksess, men det var fordi jeg også mente at det var det det var, og ville bli – en suksess…. av flere grunner egentlig:
1. IKT-bransjen har blitt kjedelig, grå og profil-løs. Anita er det stikk motsatte
2. IKT-bransjen har slitt i snart 20 år med å rekruttere kvinner – Anita kan være med på å påvirke dette. Engasjerte kvinner vil engasjere kvinner
3. Anita har en veldig intr karriere bak seg – og om mulig en enda mer spennende karriere forran seg. Som kvinne i en mannsdominert bransje som ikke bare ser bra ut, men som har den faglige tyngden som hun har – utdanningsmessig og erfaring, gjør Anita til en særdeles spennende person å bli «kjent med» gjennom en blogg.
Jeg er ikke like opptatt av å putte ting inn i en boks slik du er, så rosa, lilla, blå var ikke så viktig. Personlig form som man kan være konfortabel med er viktigere. Du vet – det er så mange som lærer å putte alt i bokser og matriser, også lærer man etterpå på kurs å tenke utenfor boksen
Frekvensen til Anita diskuterte vi – jeg synes hun gikk altfor hardt ut, men jeg klarte ikke å holde henne tilbake. Nå er snart september 10 dager gammel – og så langt har hun skrevet 2 bloggposter
Tipper hun er i ferd med å finne en frekvens hun kan etterleve – 1,5 ganger i uken eller noe rundt der.
Bloggen må sies å fortsatt være en suksess – 4 uker etter at du skrev det her, så teller antall sidevisninger nå 230,000
Jørgen T. Helland
09.09.2012 kl 10:29
God morgen, HP! Godt å vite at andre er tidlig ute av søndagsblokka!
Opplisting din er jeg enig i. Det er viktige faktorer til hvorfor dette er interessant. Men foruten pnkt 3 er det ikke direkte årsaker til at bloggen hennes er en suksess, mer viktige aspekter ved konteksten hun befinner seg i. Da er det jo interessant å gjøre tankeeksperimenter som: «Hvor mange i IKT-bransjen leser bloggen og liker det de ser?», «hvor mange endrer oppfatningen av bransjen som følge av hennes blogging?». Umulig å svare på naturligvis, men likevel interessant å ta for seg om man skal avgjøre om dette er en suksess eller ei.
Når det gjelder båssettinga: ja, noen av oss er litt teoretisk anlagt og bruker rammeverk for å forklare likheter og ulikheter. Det bidrar til økt innsikt og forståelse og det er også motivasjonen til innlegget: å forklare hva som gjør Anitas blogg unik, og på samme tid tydeliggjøre hva som ikke er unikt.
Og til kommentaren din om «så mange som lærer å putte alt i bokser og matriser, også lærer man etterpå på kurs å tenke utenfor boksen»: ja, det er jo typisk for vår bransje. Og litt av poenget mitt er jo nettopp at de fleste vellykkede tiltak i sosiale medier egentlig ikke er så inderlig kreative. De baserer seg på relativt tydelige mønstre med dokumentert effekt (om enn gjerne på kryss og tvers av bransjen og alderslinjer). Ved å tydeliggjøre dette kan andre finne inspirasjon og lære seg å finne sin egen vei.
Hans-Petter Nygård-Hansen
09.09.2012 kl 10:47
Hei igjen,
På tide å gjøre noe fornuftig snart – men først får jeg kommentere din kommentar .. he,he (les: fornuftig her betyr at jeg skal komme meg ut på tur…)
Jeg vet at det er mange i IKT-bransjen som har lest og hørt mye om Tinteguri og Anita. Jeg holdt på å si at så lenge man er litt våken så har man fått med seg Tinteguri gitt all den pressedekningen hun har fått i det siste.
Anita er ny (forholdsvis) som leder av HP, og det er klart at bloggen på mange måter har gjort det enklere for alle 450 ansatte hos HP til å bli bedre kjent med Anita – som en leder og et menneske. Hun har også lagt til rette for at det er lov å feile, lov å prøve seg, så lenge man lærer. Hun har «humanized» HP synes jeg.
Se på kommentarene som har kommet inn på bloggen hennes også så er det ingen tvil om at hun også når ut til yngre mennesker som ikke har valgt karriereretning ennå. Hun inspirerer og engasjerer mange, og setter HP på et kart som de ikke har vært på – på lenge.
Jeg har stor tro på Tinteguri og Anita, først og fremst fordi hun er så ekte og autentisk. Hun har ikke lest seg opp og ned i «mente» for å finne sin plass i en eller annen matrise. Det har de derimot gjort når det kommer til selskapsbloggen som nå lanseres
Jeg heier på Anita og alle ledere som våger å være mer personlige og uformelle. Jeg er sikker på at det finnes mange dyktige ledere i Norge, men de fleste tørr ikke å vise det…hva er de redd for, å bli bedre likt og mindre fryktet?
/Hans-Petter
Øyvind Solstad
10.09.2012 kl 14:32
Jeg synes @Jørgen Hovelsen har et godt poeng når han skriver:
Og en ting til. Du skriver: «Ved bloggen får hun også innpass hos SoMe-eliten.» Hvordan skal sosiale medier bli allemannseie når de innvidde omtales som elite? Er ikke sosiale medier kun et middel for å «prate sammen digitalt»? Trenger da ikke være «elite» for å prate litt.
Jeg misliker både bruken av ordet elite – og forkortelsen SoMe. Det å antyde at noen er en elite i noe som jeg passer særdeles dårlig på sosiale medier. Riktignok er noen flinkere enn andre til å bruke sosiale medier i kommersiell sammenheng, men hvis vi skal snakke om elite innen sosiale medier så vil samtlige som jeg tror Jørgen refererer til i artikkelen moses av 16-åring med Instagram:
http://www.vg.no/vgpluss/article/15HJdSu
For ikke å snakke om alle bloggerne som når ut til mange, mange fler gjennom sosiale medier enn oss som jobber med sosiale medier som hovedsak.
Problemet med SoMe er at det er en forkortelse. Og er det noe forkortelser fungerer veldig bra til, er det å skape avstand. Stikk innom en militærleir og hør to befal snakke sammen. Der forkorter de ALT, og for en som ikke skjønner lingoen blir det gresk. Ditto blant lydteknikere, leger og de fleste andre yrkesgrupper.
Men forskjellen mellom en løytnant og en ekspert på sosiale medier, er at sistnevnte jobber med kommunikasjon som fag. Og da må språket stå i forhold til folket hun/han skal jobbe med.
Jeg vil anbefale å droppe SoMe som forkortelse og heller skrive «sosiale medier» eller «Facebook» eller hva som passer.
Thomas Moen
10.09.2012 kl 15:49
@Øyvind Solstad: Veldig enig med deg Øyvind! Forkortelsen passer seg ikke, sosiale medier er ikke et så langt ord
Jørgen Hovelsen
10.09.2012 kl 16:04
Når det gjelder forkortelsen «SoMe» er jo den direkte upraktisk, fordi den tolkes som det engelske ordet. Eksempelvis er en Twitter-feed med «SoMe», er helt ubrukelig.
Hans-Petter Nygård-Hansen
10.09.2012 kl 20:56
Jeg bare minner om at jeg alltid og konsekvent har kjørt #SosialeMedier – he,he – uten å skryte av det selvsagt… elite eller ikke… gud så opptatt vi er av å putte oss, andre og hverandre i båser og bokser hele tiden
Jørgen T. Helland
10.09.2012 kl 21:56
@Øyvind (og litt Thomas) – SoMe som forkortelse…tja… kanskje verdt å vurdere å skippe det. Men det har jo en funksjon og ord som har det har en tendens til å brukes. Den aller viktigste er at det åpenbart er forvirring om hvor den djevelske bindestreken skal stå når du skal si det sammen med noe annet, eller om den skal være der i det hele tatt («sosiale medier-eksperter» freksempel).
Det prinsipielle kan vi jo fint også diskutere, for eksempel at forkortelsen diskriminerer de uinvidde og skaper avstand til dem man kommuniserer mot, men jeg synes ikke det er mer ille enn andre forkortelser som ulike bransjer bruker.
Når det gjelder bruken av ordet «elite»: dette forklarer jeg klart hva jeg mener til Mr Hovelsen. Det dreier seg altså om den relativt lille gruppen som snakker _om_ sosiale medier og formidler hva som er viktig og ikke. Vi er alle en del av denne gruppen og, ja, elite klinger ikke godt i et demokratisk, alle-er-like persektiv (nok et bindestreksproblem der, altså), men å benekte at det finnes, eller å si at vi ikke har påvirkningskraft som kan være relevant, og høyst sannsynlig er det, for Traaseth, er bare tull. Det er så tull at jeg mistenker dere for å misforstå med vilje. Prinsippelt er det helt legitimt om å snakke om en faglig elite.