EEG-måleren NeuroSky koblet til iPhone

Ideen bak tankestyring er fascinerende: få kontroll på tankene dine og bruk det til å styre et grensesnitt direkte, uten å gå veien om fingre, stemme eller andre bevegelser.  

Jeg startet med å kjøpe en EEG-måler fra produsenten NeuroSky. EEG er inngangsbilletten til måling av hjerneaktivitet, og krever (gud forby) ingen inngrep eller implantater, som tilfellet er med ennå mer avanserte løsninger. Den måler summen av elektriske impulser fra hjernen din via en sensor på pannen, og kan enkelt plugges til iPhonen via minijack-inngangen.

Hva kan styres?

Det første jeg testet var en App som heter XWave, et treningsprogram som er en fin introduksjon til tankestyring. Det mest grunnleggende man kan lære seg er å øke eller senke hjerneaktiviteten. XWave viser mengden hjerneaktivitet enkelt med et slags speedometer. Det er det samme prinsippet som ved meditasjon, og allerede her har man noe som kan brukes til å styre et grensesnitt, nemlig et binært signal. Tenk mer, og cursoren flytter seg til høyre. Tenk mindre, og den flytter seg til venstre.

App-en XWave er et fint sted å starte

Det neste trinnet på læringsstigen er å greie å øke hjerneaktiviteten innen visse frekvensområder (det er som sagt elektriske impulser som måles). Får man til det, har man ikke bare det binære signalet, men også mulighet til å knytte ulike funksjoner og kommandoer til hvert enkelt frekvensområde. 

Dette synes jeg var en god del vanskeligere å styre, siden jeg i utgangspunktet ikke visste hva jeg skulle tenke på for å aktivere en spesiell frekvens. Læringen er imidlertid basert på biofeedback, og jeg ser ingen prinsipielle grunner til at man ikke skulle få god kontroll på dette med litt trening.

Selv med lengre innlæring er det altså relativt grove signaler man greier å få kontroll over. EEG skiller seg sånn sett fra sensorer som måler aktiviteten på hjernecellenivå som kan brukes til mer presis interaksjon, som å styre bevegelser i håndproteser.

Men man slipper altså å operere inn en dings i hjernen, og utgangspunktet er etter min vurdering godt nok til å kunne lage en rekke spennende applikasjoner.

Utfordringer med tankestyring

Hva er så de største hindrene med tankestyrte grensesnitt (her tar jeg igjen utgangspunkt i EEG-teknologien):

Intensjonalitet

Det er gjort mange forsøk på å styre grensesnitt via øyebevegelser. En stor utfordring er at vi ikke har full viljestyring over hvordan øynene våre beveger seg, man må derfor legge inn et «bekreft»-funksjon i grensensittet som gjør de fleste operasjoner mye langsommere å utføre. Det samme gjelder langt på vei hjerneaktivitet – det er rett og slett mye som er random, uansett hvor stor selvkontroll du måtte ha. Det kan fort bli mye Confirm/Undo (og du synes Windows var irriterende?)

Kontekst

En ting jeg fant ut ganske fort: sitter du i et rom med masse mennesker er det mye vanskeligere å ha kontroll på tankene dine. Dette er definitivt noe som passer best i rolige omgivelser. Noe å tenke på når man skal vurdere brukskontekst for tankestyrte grensesnitt.

Læringstid

En annen potensiell showstopper er innlæringstiden. Det er selvsagt ikke lagd noen konvensjoner ennå, så man må lære seg en applikasjon av gangen. Dette er kanskje EEG-teknologiens største svakhet, og kommer sannsynligvis til å drive frem satsing på sensorteknologi der det i større grad er maskinvaren som må trenes opp, og ikke personen.

Den nye gutteromsbølgen

Tankestyring har naturligvis stor Geek-appell, og den lave prisen på maskinvaren er selvfølgelig gode nyheter for gutterommene. Jeg tror vi kommer til å få se mange spennende Apps fremover, og det er ikke sikkert at det blir IBM som vil lage de aller kuleste.

I mellomtiden er det bare å trene på å få ennå bedre selvkontroll.

Følg meg på Twitter: @JorgenDalen

Heldigvis er det sjelden kjedelig å jobbe med et felt som er i så rivende utvikling som digitale medier. Ikke et år uten at det dukker opp noe nytt og spennende! Vi kan vanskelig si at 2011 har vært noe unntak. Her er et lite knippe av spådommene vi hadde for året vi snart har lagt bak oss, og vår egen vurdering av hvor godt vi traff. Kom gjerne med dine egne bedømmelser i kommentarfeltet.

TV – the comeback kid

Legg vekk iPhonen, frue, nu er det TV som gjelder!

Vi spådde

TV-en er den største skjermen i hjemmet ditt, men bortsett fra flatere, større skjerm og bedre oppløsning har det egentlig skjedd fint lite revolusjonerende på TV-fronten på evigheter. I mellomtiden har laptoper blitt kraftige og billige nok til å gjøre stasjonære datamaskiner like relevante som fasttelefoner, og Apple har revolusjonert både mobiltelefoner og nettbrett, med alle andre jaktende i hælene. Både Google og Apple lurte som gjedder i sivet – nå skulle det være TV-ens tur!

Du kan lese hele spådommen her.

Slo det til?

NEI. Steve Jobs siteres riktignok etter sin bortgang på at han har knekt TV-koden, men det gjenstår nå fortsatt å se. Skulle han likevel greie å løse det fra andre siden av grava ville det derimot ikke overraske oss det spor (mon tro om håret og neglene hans fortsatt vokser også). Men som Johan Hallesby så korrekt kommenterte allerede i fjor: Det må skje noe med innholdsavtalene. Det vil det nok, før eller siden. Kanskje allerede til neste år?

Lukkede sosiale nettverk

Like barn leker best

Vi spådde

Etter at Social media fatigue slo inn for alvor i 2010, som vi spådde året før, var det naturlige spørsmålet: Hva skjer nå? Om den sviktende entusiasmen var første steg, ville voksende irritasjon bli det neste, mente vi å vite. Det du faktisk er interessert i drukner i strømmen av alt det uviktige. At alle dine 400 nærmeste «venner» (deriblant slekt, kollegaer og gamle klassekamerater) skal se akkurat den samme siden av deg ville vært totalt meningsløst i god, gammeldags sosial omgang, men på nettet er det liksom godt nok?

Vi spådde mindre og mer lukkede sosiale nettverk. Og død over den rene kronologien - det må prioriteres for oss, vi kan ikke lese alt! Et år frem i tid kommer vi til å sammenligne kronologisk, uprioritert kommunikasjon med den tiden da e-post manglet spamfilter, påstod vi. Og selv om man må være spesielt interessert for i det hele tatt tenke over problemstillingen, mener vi at vi var inne på noe.

Slo det til?

DELVIS. Selve killer-funksjonene ved lanseringen av Google+ (som på denne tiden i fjor fortsatt var kjent som «Google Me») var  «circles» – kretser av kontakter som lar deg styre akkurat hvem som får se hva. Facebook fulgte raskt opp med (delvis) automatiserte lister, og blåkopi av Googles enklere styring av hvem som skal få se hva. Kanskje er det godt nok til at vi kan bli dradd opp av den sumpen det er å fremstå som minste felles multiplum av oss selv? Det er litt for tidlig å si om vi klarer å anvende det på en fornuftig måte ennå, men vi er på rett vei.

Men gir det oss nok digitale identitetsmarkører til at vi klarer å  være hele, sammensatte mennesker også digitalt? Gjør det at vi havner enda mer inne i våre digitale bobler? Det er to ting vi skal se på i forbindelse med neste års trender, så stay tuned!

Kampen om kredittkortet ditt

Sikkert som banken?

Vi spådde

De siste årene har kampen stått om identiteten og nettverket ditt. Vi trodde for noen år siden at Yahoo!, Hotmail og Gmail ville klare å nyttegjøre at de eide på hele kontaktlisten din til å bygge sosiale tjenester, men de skuslet det isteden bort til Facebook/LinkedIn (og MySpace). Google har riktignok gjort comeback, og skal ikke avskrive helt, men må jo sies å være lovlig sent på banen, selv om det ikke har manglet på katastrofale forsøk de siste par årene.

Uansett – med nettverket ditt unnagjort, spådde vi at den neste kampen ville stå om lommeboka di. Der leder Apple, med millioner av registrerte kredittkort og 30% cut av alle kjøp, kun ett klikk unna. Vi så for oss at særlig Facebook og Google ville forsøke å step up their game.

Slo det til?

TJA. Google og Facebook er foreløpig ikke veldig mye nærmere, men bør ikke avskrives enda. Google har lansert Google Wallet, som lar deg bruke selve telefonen som kredittkort, og dersom de fleste Android-telefoner etterhvert lanseres med innebygget NFC-sender, kan dette fortsatt absolutt ta av. Facebook Credits brukes i praksis foreløpig kun til spill, men tanken om å selge gjennom Facebook virker fortsatt så forlokkende at det vil være vanskelig å tro at de aldri vil forsøke å få deg til å oppgi kredittkortinfoen en gang for alle.

I tillegg seilte en gammel slugger plutselig opp på sidelinjen: Amazon, som med sin egen avart av Googles Android (takket være at Android er open source-lisensiert) lanserte nettopp et nettbrett i billigsegmentet, Amazon Kindle Fire. Er det Amazon som til slutt skal klare å finne sin nisje parallelt med iPad i mediekonsum-markedet? De kan selge nettbrett med tap så lenge de kan selge deg nok innhold som bøker og filmer. Det kan ikke Samsung, for å si det sånn.

Her kan du se hele presentasjonen fra i fjor:

Frokostseminar om digitale trender 2012

OK, nok prat om snøen som skulle falt i år. Torsdag 24. november presenterer vi våre digitale spådommer for 2012 på Litteraturhuset i Oslo, og du kan komme å høre på!

Sjekk påmelding her:

Følg oss på twitter: @halo_kris og @Jorgen_Dalen

Endring i motivasjon

Dagens nyutdannede har skyhøye krav til sine arbeidsgivere. En interessant studie ved MIT viser hvordan faktorer som autonomi, mestring og samfunnsnytte er mer motiverende enn penger, spesielt for jobber som setter høye krav til problemløsning og kreativitet.

Bedrifter som har lønnsslippen som viktigste argument kan fort se langt etter de største talentene.

Økende mangfold

Det kommer stadig mer empiri som støtter at kognitiv diversitet er viktigere enn individuelle evner når en gruppe skal løse problemer. Samtidig vet vi at høy grad av mangfold kan føre til mindre tillit og konflikter hvis den ikke ledes på riktig måte. Hvordan kan Norge nyttiggjøre seg det økende mangfoldet uten at det går på bekostning av tilliten?

Eldrebølgen

De eldre er en ressurs, javisst. Hvis de ikke greier å overføre kunnskapen til neste generasjon blir det mindre hold i den påstanden. I dag ser vi for ofte både i små og store virksomheter at mange jobber mest sammen med jevnaldrende, mens kunnskapsoverføring fra mer erfarne medarbeidere blir neglisjert.

Kunnskapstinget 2011

Dette er noe av det jeg er opptatt av for tiden – de er også temaer jeg skal utdype på Kunnskapstinget 2011. Kanskje ses vi der?

Følg meg på Twitter: @JorgenDalen

I Kampanje.com forrige uke kunne du lese artikkelen ”Tror Internett svelger TV” av Knut Kristian Hauger hvor fremtidsforsker, futurist og strateg i Telenor Broadcast, Tor Mølmen deler sitt syn på hvordan vår TV-hverdag vil være om 5 år.

Tor Mølmen er klar på at det vil skje store endringer i hvordan vi ser på TV og at programinnholdet slik det presenteres og konsumeres i dag vil endre seg som følge av økt digitalisering. Selv om det kanskje er vel drastisk å tro at over halvparten av all vår tid foran TV-skjermen vil sees digitalt om 5 år er det heller ikke usannsynlig at dette er et nært scenario.

Noe for alle. Alltid.

Jeg deler synet til Tor Mølmen på at innholdet vil bli mer persontilpasset og kanalene vil fordele seg mer nisjebasert som følge av digitalisering av programinnhold. Selv statskanalen NRK med en markedsandel på 48 prosent tror ikke lenger på brede allmenne flater. Årsaken er fragmenteringen som skjer i markedet.

NRK ønsker seg vekk fra slagordet ”Noe for alle. Alltid.”, tilnærmingen går mot ”samlende, opplevelser og kunnskap” med klare føringer mot nisje foran bredde. Jeg føler det er litt trist at NRK nå leter etter nytt slagord. Slagordet ”Noe for alle. Alltid” vil passe godt med fremveksten av on-demand tjenester i tiden som kommer, ikke minst med tanke på digitaliseringen av hele arvesølvet på Marienlyst.  Går fremveksten av digitalisering og programtilbud over internett i den farten Tor Mølmen tror vil et digitalt arkiv bety store ekstra inntekter for NRK.

Fortsatt TV på flatskjerm

Bjørn Solvang og Harald Strømme i TVNorge er ikke like optimistiske til Tor Mølmen sitt syn på fremtidens TV-tilbud. Siste tids innlegg fra begge i kampanje.com uttrykker at de ikke tror utviklingen av digitale programtilbud vil skje så raskt. Egentlig er dette litt rart siden TVNorge har vært en kanal som gjennom tidlige programkonsepter som Big-Brother og 71grader Nord har vist at de kan være innovative i konseptutvikling og inkludere brukerne også i interaktive kanaler. Ikke minst vil betalingsmulighetene som ligger i en digitalisering være spennende for flere av kanalene. Etter mitt syn handler det om å se mulighetene før det er for sent, norske TV-kanaler vil lide under det faktum at programtilgangen utvides for norske husstander av utenlandske aktører i tiden som kommer.

Søkemotoren med de artige fargene

Å ikke ta innover seg det skifte som skjer i mediebildet blir litt som de som henviste til Google som ”søkemotoren med de artige fargene” i den antydning at Google også var et opphost i .com tiden. Så feil kan man altså ta, sannsynligheten for at programtilbydere nå vil benytte seg av teknologien til Google for å finne relevante TV-program til kundene er nå ikke et usannsynlig faktum. Som kjent har også Google egne tanker som tilbyder av digitalt TV-innhold gjennom Google TV.

Sykestua eller akutten

Flere ønsker å friskmelde markedet for TV-reklame og dette er selvsagt på sin plass fordi vi er inne i en god konjunktur, men dette er ikke synonymt med at utviklingen i digitale sendeflater stopper opp. Det blir som å henvise pasienter til sykestua når de burde vært på akutten. Fragmentering i mediebildet og digitaliseringen av sendinger i Norge er bare er en svak start på hva som vil komme. Jeg tror de fleste som interesserer seg for medier ikke finner det så rart at mediedøgnet øker som følge av utvidet programtilbud. Ei heller ikke at man blir mindre tolerante for avbrudd i sendetid da det også blir noe mer vanskelig å faktisk finne noe man vil se i real-time.

Lei av å betale for det du ikke vil se?

Selv takket jeg pent nei når selgeren fra Get ville at jeg skulle kjøpe digital set-up box med opptaksmuligheter. Jeg ville vente til jeg fant noe som var hakket bedre. For min del betyr økt programtilgang at jeg bruker mer tid på å søke etter hva jeg vil se fordi jeg vet at det nå finnes et reelt alternativ til de fem største TV-kanalene her på berget. Med en fullblods digitalisering er håpet også at flere ser muligheten til å lage gode programguider og at nisje program endelig blir lønnsomme for ildsjelene som brenner for å lage de. Jeg betaler mer enn gjerne for gode norske digitale program og sendinger om jeg kan bestemme hva jeg vil se og når jeg vil se de. Jeg er godt vant med å betale for alt jeg ikke vil se fra før.

Innovasjon, utvikling og brukeropplevelse

Futuristen Brian David Johnsen peker på at program og tjenestetilbyderne av digital-TV må utvide og forbedre sine søk og programmenyer. Sosiale medier vil bli en viktig referanse for deling av programinnhold, tjenester og favorittfilmer. Utnyttelsen av program profiler som er tilpasset den enkelte seer eller gruppe kan gi kommunikasjonsbransjen en helt ny mulighet til å lage mer segmentert og tilpasset kommunikasjon. En gledelig nyhet til deg som er lei riksdekkende reklamekampanjer for produkter du likevel ikke har noen interesse for. Se for deg en blanding av konseptene Groupon, Facebook og Google på nisje program og du er litt i nærheten av mulighetene som kan komme.

Massekom vs ”like”

Mulighetene som ligger i digitalt TV-innhold er store og avstanden til dagens brukeropplevelse hvor du gjerne må ta til takke med å se en reprise av en gammel film i ”primetime” og nok engang havner i et ”timet reklamebreak” på alle dine favorittkanaler kan være historie.  Det er helt klart et stykke frem til ”Se hva du vil, når du vil, hvor du vil på hva du vil”, men tiden er inne til å begynne å tenke på hvordan denne utviklingen vil påvirke mer enn bare underholdningssiden gjennom digitale flater. Det er tid for å tenke inspirerende kommunikasjon og konsepter tilpasset mer enn en flate.

Hvem har arkivansvaret?

Bilde fra advantagecontracting.ca

Mange butikker registrerer både kunder og transaksjoner, og gir deg beskjed om at du ikke trenger papirkvittering for å reklamere. Men hva hvis butikken går konkurs? Er det kun ditt ansvar å bevise når det dyre kamerahuset ble innkjøpt når det skal leveres inn til reparasjon eller videreselges?

Enklere mental modell

Det sikreste er selvfølgelig å gjøre som Nasjonalbiblioteket – å ta vare på alt. Men de færreste har som NB et fjellanlegg å stue alle papirene inn i.

Vi lever i en digital omstillingsperiode der fysiske dokumenter får en mer og mer uklar status. Hva er for eksempel poenget med å ha med utskriften av et pdf-dokument når man skal ut å fly? Vi kunne derfor trengt en mental modell der det var enklere å forstå hvilke papirer som kan kastes etter å ha lest det og hvilke du absolutt må ta vare på.

Hva gjør vi i mellomtiden?

Før det papirløse samfunn er et faktum (?) hadde det også vært fint om man fikk tilgang til eletroniske versjoner av dokumenter som ligninger, skattekort osv om man skulle miste dem.

Dette innlegget ble vel mer et hjertesukk enn å være så veldig nyttig…så er det noen som har innspill eller kanskje private arkiveringstips de ønsker å dele?

Følg med på Twitter: @JorgenDalen

Hva kommer vi til å få se?

Grunnen til at mange har lagt til sosiale funksjoner på nettsteder er nok mye fordi brukerne nå forventer det, dels at det har vært teknisk enkelt og gjøre – og dels som et tiltak for å snu fallende besøkstall. Vi tror de sosiale funksjonene vil få en mer veldefinert og spisset rolle på tradisjonelle nettsteder. Her er noen av de tingene vi kanskje får se:

Tematiske samlesider

Vi tror det vil være et behov for redaksjonelt kuraterte temasider på nettsteder som henter frem gullkornene fra sosiale medier, slik at brukerne slipper å pløye gjennom alle mediene selv. På den måten utnytter man også styrken nettstedet har med sin struktur. Et godt eksempel er motenettstedet asosfollowsfashion, som nesten utelukkende henter innhold fra sosiale medier. For bedriftsnettsteder tror vi dette kan fungere bra for sider der man diskuterer videreutvikling av produkter og tjenester.

Communities fasilitert av virksomheten selv

Foreløpig har diskusjoner i sosiale medier hatt preg av »fluenes herre», mens tradisjonelle nettsteder har hatt for mye enveiskommunikasjon. Nå tror vi flere store virksomheter vil opprette og fasilitere communities der de bidrar mer aktivt i dialogen med sine viktigste målgrupper, og på den måten gir mer av seg selv - mens de samtidig har en viss kontroll over informasjonen som kommer ut.

Sosiale presserom

Journalister er som oss andre – kan de få informasjonen opp i fanget så setter de pris på det. De nye sosiale presserommene tilgjengeliggjør ikke bare et stort spekter av innhold fra ulike kilder (som selvfølgelig er kvalitetssikret), men kobler i større grad innhold i sosiale medier til hver enkelt ansatt, for eksempel hvilke kommentarer en fagansvarlig har kommet med. Sammensmeltingen her gjør jobben mer takknemlig for journalister – men krever også mer disiplin fra de ansatte selv.

Belønning av bidragsytere

Etterhvert som antall blogger og sosiale nettsteder øker i antall så blir også konkurransen om involverte brukere og kommentarer tøffere. Nettsteder vil derfor trenge funksjoner for å synliggjøre og belønne bidragsyterne (og helst med annet enn digitale knapper og glansbilder), som for eksempel lister over «kommentarhelter» på forsiden.

Hvorfor?: Brukere tar for gitt at alle funksjoner på nett er sosiale. Brukerne er fortsatt mest opptatt av å finne svaret på det de lurer på – ved å integrere mediene tettere blir det lettere for brukerne og gjøre oppgavene sine.

Hvorfor ikke?: Terskelen for å si sin mening er lavere i sosiale  medier enn på nettsteder – ved å integrere dem mister man mye av det særpreget som gjør sosiale medier populære.

Følg oss på Twitter:
@JorgenDalen
@halo_kris

Nettløsninger forlater apestadiet

Hvorfor er nettsteder fulle av innhold du ikke er interessert i? Hvorfor tar de ikke mer hensyn til DINE behov? Store aktører som Amazon har lenge vært flinke til å gjette hva du liker. Nå kommer smarte løsninger som kombinerer personlige preferanser, crowdsourcing og harde fakta på nye og spennende måter. Tjenestene lærer deg å kjenne, skreddersyr innholdet og hjelper til med å velge riktig gadget eller hvilken skole du bør gå på. Det er lenge siden Jeff Bezos fortalte oss at data trumps intuition, nå har han mer rett enn på lenge.

Tilpasning av visning

Facebook og Amazon sin funksjonalitet for å tilpasse visning av annonser og anbefalinger lar seg ikke uten videre kopiere av andre. Nå kommer løsninger for «deg og meg» som  BTBuckets. Den kan integreres med verktøy ala Google Analytics, og gjør det mulig for nettløsninger å gi spesialtilbud til førstegangsbesøkende, tilpasse annonsering basert på brukerens tidligere navigering og så videre.

cxense - den sjette sans?

Andre og ennå mer avanserte løsninger er på vei, som vår hjemlige nykommer cxense, som markedsfører seg som en intelligent tjeneste som legger seg oppå nettløsningen og som skal være en slags sjette sans (vi venter spent på lansering!).

Etterhvert som webanayse modnes som fagområde blir det enklere å operasjonalisere og implementere mye av den kunnskapen  man har om brukeratferd. Vi forventer at det blir mainstream at nettsteder tar større hensyn til brukerens lokasjon, måte å navigere på og tidligere handlinger – uten at brukeren selv må opprette profiler og krysse av masse sjekkbokser.

Hjelp til redaktører

Vi tror også at brukerstatistikk vil bli bedre integrert i publiseringsløsningene, sånn at redaktørene ikke trenger å vente en måned for å se hvordan artikkelen ble mottatt og gjøre justeringer. Det hadde vært fint om besøkstallene kom opp direkte i publiseringsløsningen i sanntid! Enkelte virksomheter har dette på plass allerede - vi håper det også snart finner veien til hyllevareløsningene.

Støtte for å ta beslutninger

Let Simon Decide: crowdsourcing + logisk beslutningsstøtte

Det har også dukket opp løsninger som hjelper til med problemløsning basert på input brukeren gir om seg selv. Et eksempel er Hunch som gjennom 20 spørsmål lar deg bygge opp et smaksprofil, og anbefaler produkter basert på det. Et annet er nettbutikken Measy, som støtter deg med det mest viktige av alt: kjøp av riktig gadget.

Flere har prøvd seg med kunstig intelligens-teknologi for å lage smarte hjelpere, som IKEA’s Anna. De fleste er nå borte – ikke uten grunn. Folk stoler fortsatt mer på anbefalinger fra vennene sine enn en digital dukke. Vi har mest tro på løsninger som greier å kombinere faktadreven beslutningsstøtte med anbefalingsmekanismer fra sosiale medier, som Let Simon Decide.

Den ultimate datingtjenesten?

Diverse datingtjenester på nett bruker allerede psykologiske profiler og brukerpreferanser for å gjøre valgene enklere – kanskje de modigste tør å inkludere crowdsourcing og harde fakta fra virkelighetens verden (les: sannsynlighet for skilsmisse) for det optimale partnervalget?

Det er med andre ord ikke noe her som ikke har vært prøvd før. Som så ofte ellers handler det om å finne smarte kombinasjoner av allerede etablerte teknologier. Her finnes det uante muligheter.

Hvorfor?: Teknologi kun tilgjengelig for de aller største begynner nå å sildre nedover oss andre. Facebook vil etterhvert tilby varer som kan kjøpes direkte - med enorme fortrinn når det gjelder personlig tilpasning. Tradisjonelle nettbutikker må skjerpe seg kraftig for å kunne konkurrere. Webanalyse modnes som fag og det blir lettere å operasjonalisere de viktigste innsiktene om brukerne.

Hvorfor ikke?: Hvis den personlige tilpasningen krever mye egeninnsats fra brukeren er det en turnoff for mange. Mange kommer til å bruke dette til annonsevisning – det kan fort få stempel som en reklamemaskin. Hvis systemet trenger mye monitorering og fiksing for å fungere er mye av poenget borte.

Følg oss på Twitter:
@JorgenDalen
@halo_kris

(by Danard Vincente, under CC license)

Etter et tiår preget av Googles totale dominans tror vi søk nå står ved et veiskille. Små (og store) aktører har med vekslende hell prøvd å utfordre giganten. Vi tror 2011 blir året da Googles one size fits all-konsept får et alvorlig skudd for baugen. Den åpne web-en (en forutsetning for Googles fremgang) er ikke død, men utviklingen mot å lukke inn ulike typer informasjon gjør at kortene nå kan deles ut på nytt. Etter uttallige forsøk har tiden endelig kommet for nisjesøkene.

Ulikt innhold krever forskjellig tilnærming

Facesearch: Et av mange personsøk som har dukket opp i det siste

Det startet kanskje for alvor med personsøk. Brukerne fikk øynene opp for hvor effektivt sosial distanse er for å finne mennesker, enten det gjelder søket i Facebook eller på et intranett i en stor organisasjon. Den sosiale grafen er en helt annen måte å rangere innhold på enn det vi kjenner fra Googles Page Rank. For andre typer innhold sliter kjempen med å feste bjella på kua. Et eksempel er sanntidsinformasjon (omtalt i fjorårets trender). Vi har sett twittermeldinger fly opp og ned på søkeresultatlistene uten at de helt har klart å finne sin plass. Vi har også blitt vitne til den uvanlig tafatte løsningen Google Products, som ikke akkurat får kredittkortene til å gløde.

Kampen står ikke lenger bare om et best mulig søk i informasjon alle kan finne åpent på internett. Mye av den virkelig nyttige informasjonen finnes nå i større grad i spesialiserte tjenester som ikke uten videre gir fra seg dataene til hvem som helst. Dette gjelder Facebook og Twitter, det gjelder Groupon (et 2 år gammelt selskap som nettopp avslo et bud fra Google på 32 milliarder norske kroner), og en rekke andre tjenester som vet å la være å gi vekk arvesølvet.

Nye typer innhold og behov skaper muligheter! Her er et knippe eksempler på spesialiserte søk vi tror kan ha livets rett i tiden som kommer:

Det kurerte søket

I større kunnskapsbedrifter har vi sett fagpersoner få jobben med å monitorere søk innenfor sitt fagfelt for å plukke opp og tilgjengeliggjøre verdifullt innhold. Resultatet er kurerte søkeresultatlister innenfor viktige domener, til glede for andre ansatte. Kanskje får vi se dette fenomenet i en større skala, der eksperter tar jobben med å monitorere og sile for eksempel twittermeldinger?

Produktsøket

Når du skal kjøpe en dings på nettet er det bare to ting du er interessert i: hviken nettbutikk er billigst (totalt sett) og hvor er de beste produkttestene? Potensialet for forbedringer er enormt. Vi foreslår: utelat nettbutikker som ikke selger til ditt land, gi høyere ranking til butikker som faktisk har varen på lager, utelat useriøse produktomtalesider med 0 reviews, gjør det mulig å kjøpe direkte fra søkeresultatet og så videre. Google har som nevnt lansert en av sine mest stusslige nysatsinger på en god stund i Google Products, og har dessuten ligget i konstant krig med ulike katalogtjenester, prissammenligningstjenester og produktomtaletjenester som har forsøplet resultatsidene og tidvis gjort Google til en babushka-figur der du aldri riktig kommer frem til den informasjonen du trenger. Her har de blitt et slags offer for sin egen forretningsmodell, noe som har gått ut over kvaliteten.

Faktasøket

Skal du finne et mest mulig korrekt svar på et spørsmål er det hverken vennene dine eller kjendiser du bør spørre. Foreløpig har Google løst det ved å gi Wikipedia enormt høy ranking nesten uansett kunnskapsdomene, og vi finner andre nisjesøk som har satset nettopp på behov for fakta, som det mye omtalte Wolfram Alpha. Her tror vi potensialet er stort – og kanskje er det denne som passer best inn i dagens Google-konsept.

Mobilsøket

Brukskonteksten og skjermstørrelsen gjør at det stilles andre krav til mobilsøk. Brukerne vil ha færre og ennå mer presise søkeresultater, gjerne med stedlig relevans. Når du er på farten er du mer interessert i å finne den beste restauranten innen et prissegment i Paris, enn å få listet ut 100 alternativer.

Søk med andre inputmekanismer

Vi har snakket tidligere om at grensesnittet mot TV er i endring. Siden streaming-tjenester antakelig blir mer vanlig trenger vi en alternativ til søk som er noe annet enn Google-TV sin variant. Vi tror ikke brukere vil se TV med et tastatur i hendene. Dette er både snakk om å finne en brukervennlig måte å finne input på, samt at relevansmodellen må ta hensyn til at TV er et helt annet medium. Her vil vi få nye spennende kombinasjoner av push og pull – mellom de sosiale medienes måte å dele innhold på, brukerens egne søk og innholdsleverandørenes streben etter synlighet.

På andre sider av denne fronten er Google derimot på hugget, og har lansert det langt mer spennende Google Goggles, som lar deg ta bilde med mobilen og gi deg treff basert på det. Ta bilde av tekst, og den lar deg oversette. Ta bilde av Ankor Wat, og den gir deg søkeresultat for det. Denne typen søk har vi stor tro på, og dersom de både klarer å holde presisjonen god nok, og samtidig utvide bruksområdene, kan dette virkelig bli en killer app.

Business intelligence (BI)

Flere platformer innen søk har sitt opphav fra Business Intelligence som vår hjemlige Intellisearch, mens andre etablerte aktører som Microsoft vender blikket mot feltet på grunn av økt buzz. BI har lenge hatt det samme problemet som Knowledge Management, og av de samme årsakene – at juicen ofte ligger i den ustrukturerte informasjonen, og her er det begrenset hvor langt teknologien kan hjelpe til. Økt bruk av samhandlingsverktøy i kunnskapsbedrifter gjør det lettere å monitorere hvordan informasjon blir distribuert og brukt, samt at det blir lettere å tilbakeføre og nyttiggjøre resultatene i virksomheten. Det er vanskelig å spå noe innenfor et felt der teknologiselskaper har hatt en tradisjon for å love for mye (les: speedometre på desktop-en) – men vi følger spent med fra sidelinjen.

Personsøket

Innen det før nevnte personsøket ser vi allerede fremveksten av spesialiserte personsøk, som Facesearch, det nylig Google-oppkjøpte Ångströ, pipl og en rekke andre løsninger. Frittstående søk deler problemet med at vi fortsatt mangler muligheten for unik identifikatorer for personer, så nytteverdien ser man først når man kobler personsøkene til applikasjoner der persondataene er mer komplette.

Hva skjer med Google?

Google har muskler til både å kjøpe opp og videreutvikle seg innenfor mange retninger. Scenariet kan både være at Google mister mye av dominansen eller at de greier å holde på brukerne gjennom oppkjøp og nye avtaler med innholdstjenester. Den siste tidens eksperimentering med sanntidsinformasjon og produktsøk til tross –  vi tror de kjenner en viss vegring mot å integrere alskens features i frykt for å ødelegge kjerneproduktet – det enkle og effektive brukergrensesnittet. Google vil forhåpentligvis ikke ende opp som en swiss army knife som er for stor for lommen din. De har sannsynligvis noen viktige veivalg foran seg, det skal bli spennende å følge utviklingen videre.

Hvorfor? Utbredelsen av mer lukkede applikasjoner på internett gir næring til utviklingen av flere spesialiserte søk. Den økte bruken av mobile løsninger og sosiale medier gjør at man trenger ulike søkegrensenitt for ulike oppgaver. Søk med andre typer input enn tekst kan være en glippe i Googles rustning, der nykommere kan kile inn et sverd.

Hvorfor ikke?: Et konsolidert søk (one search box to rule them all) er fortsatt den enkleste mentale modellen. Google har fortsatt en for sterk posisjon (og merkevare), og når selv alle milliardene Microsoft dytter inn i Bing foreløpig bare skaper bulker i Googles karosseri, er ikke dette noe for smågutter. Et søk er dessuten aldri bedre enn kvaliteten på innholdet det søkes i, og dette kommer til å bli et problem i mange av nisjene der aktører som Facesearch prøver å finne sin plass. Og uansett er det annonsene og ikke selve søket Google skuffer inn pengene sine på, så du må ha en plan for å tjene penger også.

Følg oss på Twitter:
@JorgenDalen
@halo_kris

Hvis produktet var en tjeneste

BankID er best når det virker. Ta en kaffe og prøv igjen.

Tjenestedesign er foreløpig mer en metodikk enn en egen profesjon, selv om det er gode firmaer som har spesialisert seg på det i en årrekke. Ved å vri tankegangen fra enkeltprodukter til sammenhengende tjenester blir det lettere å strømlinjeforme hele brukeropplevelsen.

Når den lekre dingsen fra nettbutikken kommer på døra i verdens tristeste pappeske, en uke for seint, har man allerede kommet skjevt ut. Og når Billettservice sitt nettsted går ned i knestående hver gang det slippes billetter til populære arrangementer, hjelper det lite at det går som smurt 99% av tiden. Produkter og tjenester eksisterer ikke i vakuum, og når man jobber med design er det lett å overse at mye av brukeropplevelsen ligger utenfor selve skjermen. Både kjøpssituasjonen, selve bruken, oppfølging og kundeservice er vesentlige aspekter av hvordan kundene dine lever med det du lager.

Har techcrowden sovet i timen?

Digitale hoder ligger ofte i forkant av utviklingen, men innenfor tjenestedesign henger de seriøst etter. Tradisjonelle (og «dølle») bransjer som reiseliv og hotell har tjenesteperspektivet i ryggraden og vært flinkere til å integrere digitale flater inn i sine tjenestekonsepter, istedet for stirre seg blind på nye gadgets. Tjenestedesign har mer eller mindre bevisst blitt utøvd i evigheter, men det virker som det må læres om igjen hver gang et nytt medium oppstår – eller når nye grupper blir nødt til å forholde seg til det.

Faglig stolthet

Forbrukere må forholde seg til flere kanaler og medier enn før. Designere, på sin side, har ofte et favorittmedium. Kanskje er det faglig stolthet som gjør at mange blir ved sin lest. Design av fysiske produkter har i tillegg hatt høyere status enn utforming av tjenester. Det er egentlig litt uheldig, når man tenker på at 70% av arbeidsstokken i Norge jobber innen tjenesteytende næringer. Her er det god plass og muligheter både for bissniss og nye guruer.

Akademia går foran

Tjenestedesign kan også kobles til trenden med å bruke designprosesser for å løse problemer som vanligvis ikke forbindes med design, som knuffing på utesteder og forsøpling av byområder. Designretningen åpner derfor opp for andre perspektiver (og fagmiljøer) enn de som tradisjonelt har jobbet med brukeropplevelse. Og det er bra! Her har akademiske miljøer naturlig nok vært en sterk pådriver. The service design network – først etablert i akademiske kretser – begynner å få momentum, og her hjemme er Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo et lysende eksempel på en akademisk institusjon som også har utviklet verktøy som kan brukes kommersielt (AT-ONE-metoden).

Skinndebatt eller deathmatch

Det å ha ansvar for «helheten» blir fort synonymt med å sitte i førersetet i prosjekter. Det er derfor ikke rart at det har pågått et opphetet ordskifte rundt tjenestedesign-begrepet. Vi vet ikke om utsagnet «I think any distinction that you could draw between service design and user experience is purely academic» (Jesse James Garrett) er representativt for UX-miljøet, men det fikk i hvert fall Jeff Howard til å tenne på pluggene i blogginnlegget Rock Stars Need Not Apply. Uansett er det vanskelig ikke å få en massiv deja vù av den evinnelige interaksjonsdesign/informasjonsarkitektur-debatten, som det virker som stilnet mer fordi folk gikk lei enn at man fant noen veldig entydige grensedragninger.

Om UX vs tjenestedesign er en skinndebatt eller en deathmach gjenstår å se, men det er paradoksalt hvis de som skal ivareta «helheten» prøver å ekskludere andre tilnærminger på denne måten. Er det en totalopplevelse man jobber for å lage, bør de involverte fagmiljøene ha et felles mål å jobbe mot. Uansett om man kaller det en tankegang, et fagfelt, en metodikk, en filosofi eller «same shit, new wrapping» bør det være liten tvil om at tjenestedesign er sårt tiltrengt.

Hvorfor?: Stadig flere blir eksponert for løsninger som har tatt tjenestedesign på alvor, og det at digitale løsninger nå er integrert i livene våre fremfor bare å være noe vi bruker isolert sett, blir det tvingende nødvendig å designe for hele brukskonteksten. Snart jobber 3/4 av den norske arbeidsstokken i tjenesteytende bransjer, bedrifter er til stede i stadig nye kanaler – det handler ikke lenger om «hva skal vi bruke sosiale medier til», men å la de nye kanalene finne en veldefinert plass blant berøringspunktene mot brukerne. Smoothe tjenester betyr ofte (om ikke nødvendigvis) effektiv ressursbruk – her kan både penger og miljø spares. Vi ser stadig flere oppstartsbedrifter som spesialiserer seg på tjenestedesign, også i Norge.

Hvorfor ikke?: Et holistisk blikk på alt som ligger omkring kan risikere å gjøre fokuset på kjerneproduktet uklar. Hvor skal man trekke grensen for hva man skal forholde seg til? Å lage en velfungerende kanalstrategi er fortsatt en veldig krevende oppgave som få behersker. Vi forventer også en profesjonskamp her – hvem er egentlig ekspertene innen dette tverrfaglige feltet? Det hele kan ende med akademisk kverulering som blir en turnoff for de mer praktisk orienterte. Og er det ikke uansett dette vi har gjort hele tiden – at det bare er snakk om gode eller dårlige produkter og tjenester?

Hekta på sanntid

By: Klearchos Kapoutsis Santorini (with creative common license, non-commercial reuse)

Vi har tilgang på alt i sanntid, enten det er venners rett-fra-levra-meldinger eller sju sekunder gamle hendelser i nyhetsbildet. Leksikon er allerede oppdatert med dødsdato før kjendisliket har rukket å nå 35 grader. Og det er fantastisk! Meninger i sanntid har også blitt et tegn på autentisitet, fordi avsenderen ikke har hatt tid til å bearbeide og bli kalkulerende. Vi har aldri levd så mye i nuet.

Men hvorfor sjekker du Twitter igjen når du gjorde det for 2 minutter siden? Vi tror ikke det bare er fordi sanntidsinformasjonen er så fantastisk at vi ikke kan få nok av den.

Psykologien har lært oss at den beste måten å få folk hektet på noe, er å gi de belønning etter et tilfeldig mønster (eller forsterkning etter variabel ratio som B.F. Skinner kalte det). Da blir jaget etter belønningen altoverskyggende. Twitter blir fort som en slotmaskin i Las Vegas – man vet jo aldri når man får napp og respons på meldingen, så da er det bare å slenge på en ny quarter.

Vi har steinaldermannens hukommelse

Vår evne til å huske informasjon er ikke bedre enn steinaldermannens. Når ti sekunder på Twitter fyller like mange reoler som et helt forfatterskap tvinges vi til å gjøre et valg. Ønsker du å leve kompromissløst i nuet blir tidshorisonten din bare noen få sekunder. Er vi alle i i ferd med å utvikle et kollektivt digitalt korsakoffsyndrom med minimal tidshorisont, manglende innsikt, apati og meningsfattige samtaler?

Ludvig Holberg er en forfatter som har svingt endel i popularitet de siste 300 årene, men kanskje er det igjen på tide å børste støv av Den Stundesløse, historien om mannen som var for travel til å rekke å få gjort noe som helst.

It’s a dirty job, so someone else better do it

Vi har behov for noen som kan kurere oss for elendigheten i vår digitale virkelighet. Med 10 millioner låter å høre på, 1 million filmer å se, 25.000 aviser du kan lese, hva skal du gjøre? Alle meningene vennene dine spyr ut høres ut som en samtale med 250 taxisjåfører. Det er forskjell på folk. Det er en grunn til at enhver god nattklubb har en proff DJ bak spakene, og ikke lar gjestene crowdsource spillelista. Vi trenger noen som kan lede vei, sette hendelser i meningsfulle sammenhenger. Vi trenger noen som kan massekommunikasjon. Vi trenger noen som kan formidle kunnskap og ikke bare oneliners.

Tilbake på hesten

Når du skal finne alt i sanntid, blir det ikke mye rom for research, naturlig nok. Derfor handler det om å finne de som kan, kjenner, eller vet hvor man kan finne. Hvis du kun baserer valgene dine på hva dine venner liker, blir valgene gjerne likere. Vi trenger også eksperter og meningsautoriteter som kan sprøyte frisk oksygen inn. Til nå har sosiale medier vært en villhest som har kastet ekspertene av – vi tror de er på vei tilbake på hesteryggen.

Hvorfor?: Behovet for god, riktig og relevant informasjon er tidløst selv om vi ønsker å få det i sanntid. Sosiale nettverk og gode verktøy har gitt oss noe nytt, men har ikke erstattet behovet for eksperter og kuratorer av vår digitale hverdag.

Hvorfor ikke?: De sosiale verktøyene har en gang for alle forandret måten vi kommuniserer på. Samtidig er det slik vi alltid har kommunisert som art – med de som tilfeldigvis finnes i vår sosiale krets, selv om stammen nå er byttet ut med en sky av kontakter. Eksperten er revet ned fra pidestallen for godt.