Djevelen er i detaljene, sies det, og ved et knallhardt fokus på et enkelt og imponerende konsistent brukergrensesnitt kunne Apple debutere i mobilmarkedet med å parkere konkurrentene – fabrikanter som hadde årelang erfaring i å overby hverandre med teknisk funksjonalitet ingen brydde seg stort om, og som alltid kuttet hjørner nær release når det kom til brukergrensesnittet. Apple, på sin side, våget å kutte ut funksjonalitet som var å regne for selvsagt i en mobiltelefon, tilby et middelmådig kamera uten videomulighet, men satset på en vanvittig responsiv berøringsskjerm. Og alt iPhonen hadde av features, var uovertruffet gjennomført.

Kampen er derimot ikke over. Selv om iPhone har stått for imponerende høye andeler av mobil surfing både i USA og i Norge, er det først og fremst nok et bevis på at det er brukeropplevelsen, ikke teknologien, som får folk til å bruke nye tjenester – markedsandelene til iPhone har nemlig aldri vært i nærheten av hva man kan få inntrykk av.

Det ligger an til en clash of titans med ganske velkjente aktører. Den nye hæren av mobiltelefoner med Googles operativsystem «Android» ser spesielt lovende ut, der de beste hardware-kreftene til Motorola, Samsung og HTC parres med Googles beviselige evne til design av solid brukeropplevelse, og deres etter hvert svært omfattende sett med tjenester (vi nevner i fleng: søk, Maps, Gmail, Docs, YouTube, Picasa, etc …). Sammen kan de ikke bare frekt kopiere de sentrale iPhone-featurene, men også angripe dens svakeste punkter med full kraft. Det kan gi oss bedre kamera, mulighet for å kjøre flere programmer samtidig, støtte for Flash og Java, fysisk tastatur, fullverdig GPS (gratis!), og mye mer, i et enkelt, godt designet brukergrensesnitt. De aller siste ryktene tilsier at Google også har satt HTC i sving med å lage en helt egen Google-telefon som Google designer fra bunnen av, etter klar iPhone-modell. Innsatsen vil helt klart høynes, mens Microsoft (som vanlig) halter etter som best de kan.

Hvorfor? Apple holder knallhard kontroll over sitt univers, til økende frustrasjon for utviklere. Så langt har dette tjent dem godt, men det kan være en farlig strategi i lengden. Viktige aktører begynner å gå lei av Apples strenge og lite gjennomsiktige prosess for å godkjenne hva som slipper inn i deres App Store. Og når andre mobilleverandører begynner å levere gode brukeropplevelser, kan de faktisk endelig vise seg å bruke sine overlegne tekniske funksjoner til noe nyttig. Dette kan snu trenden – for tro det eller ei: folk flest har faktisk ikke en iPhone.

Hvorfor ikke: Apple har fremdeles et overtak, også på grunn av deres imponerende kontroll over hele verdikjeden. Det vil være en utfordring å klare å etablere en app store som kan måle seg med hva Apple har fått til. Mer enn noensinne finner vi djevelen i detaljene, og det som på avstand ser ut som svært lovende angrep kan fort vise seg å falle sammen ved nærmere ettersyn. Og som alltid er det ikke godt å vite hva Apple har gjemt oppe i sitt godt beskyttede erme.

Med dette avslutter vi årets runde med trender. Takk for alle innsiktsfulle kommentarer og innspill som har kommet så langt, og la oss gjerne fortsette diskusjonen til langt ut i det nye året!

Kristian & Jørgen

Her er de tidligere publiserte trendene oppsummert (vi kommer til å samle alle i en fullversjon til nedlasting også):

1. Social media fatigue
2. Sanntidssøk og sosialt søk – søk 2.5?
3. Intranettets død (slik vi kjenner det)
4. Innhold mister sitt hjem
5. Augmented Reality (AR)
6. Streaming og service on demand
7. Brukervennlige samhandlingsverktøy
8. Det nye grensesnittet

Det nye grensesnittet

Mange oppgaver kunne godt trengt en dings et sted midt imellom en PC og en mobiltelefon, som å lese magasiner, bøker, nettsider eller se på film mens du er på farten. Svaret kan være tablets; bærbare enheter med større skjerm enn mobiltelefoner, berøringsskjerm fremfor tastatur, og som generelt er enklere og mindre enn bærbare laptops og Netbooks.

Ryktene om en Apple-lansering har gått lenge, og er forventet forholdsvis tidlig i 2010. Vil den bli som en stor iPhone eller en liten Macbook med trykkfølsom skjerm? Apple holder som alltid kortene tett til brystet, så vi får vente og se, men Apple har definitivt gjort det før. Microsoft var tidlig ute med en laptop med tablet-skjerm (allerede i 2001). De har nå en booklet på trappene kalt Microsoft Courier, med to skjermer hengslet sammen som sidene på en bok, og den ser også meget lovende ut.

Hvorfor? Alle forsøker hele tiden å tøye grensene for hva hver enkelt gadget skal være, men likevel er laptopen fortsatt iblant for stor, og mobiltelefonen for liten. Med en tablet til film og surfing kan man igjen kjøpe mindre telefoner. Teknologien for eBook-lesere vil være langt mer velegnet for romaner og lengre tekster, men kommer til kort for glossy magasiner.

Hvorfor ikke: Mindre, bærbare PC-er med trykkfølsomme skjermer, PDA-er og eReaders dekker det samme behovet. Elektroniske bøker har ennå ikke kommet i stor skala, og vi tror skjermteknologien brukt i Kindle, Sony eReader og tilsvarende vil være overlegen når det kommer til å lese bøker og lengre tekster på skjerm. Spektret av dingser kan allerede være for stort til å klare å skape behov for ennå en til.

I går: Brukervennlige samhandlingsløsninger

I morgen: iPhone-killers

Vi har også sett mer huslige former for samhandling der familier flytter kalenderen fra kjøleskapsdøren til internett.  Andre eksempler på gruppearbeid som kunne blitt enklere med gode verktøy er når en vennegjeng skal planlegge en ferie, eller holde et arrangement sammen.

Rett nok er Google Wave foreløpig kun tilgjengelig i en (tradisjonen tro) lite eksklusiv beta-versjon, men sammenlignet med når de løftet standarden for e-post med den første versjonen av Gmail er forskjellen påtakelig. De store aktørene har foreløpig ikke kommet med målrettede løsninger som egner seg for mindre bedrifter eller privat bruk, og stort sett er feltet preget av en flora av mindre start-ups som med vekslende hell forsøker å kombinere sosiale mediers kraft med prinsippene fra det hårete dyret «samhandling».

Begir man seg ut i et minefelt der kommunikasjonen er så kompleks at regler, kutymer og etablerte former må til for at samhandling virkelig kan bli nyttig, eller venter vi bare på at noen skal knekke nøtten?

Det vi ønsker oss er verktøy med funksjonalitet for samhandling, men med den lave terskelen for bruk som for eksempel Yammer har.

Hvorfor: Når våre liv i stadig større grad flyttes ut i skyen oppstår det nye behov for samhandling, men vi trenger verktøy som er enklere å bruke enn Google Wave og SharePoint, men med rikere funksjonalitet enn lynmeldinger og e-post.

Hvorfor ikke: Samhandlingsverktøy er fortsatt mest relevant i en jobb-kontekst, hvor man trenger strukturen og formalismen som mer avanserte verktøy kan tilby. Våre personlige liv er for fragmenterte og uforutsigbare for å kunne bruke samhandlingsverktøy effektivt.

I går: Streaming og service on demand

I morgen: Det nye grensesnittet

Det er ikke til å stikke under krakken under glasset at det fremdeles er enorme utfordringer knyttet til å gjøre streamingtjenester lønnsomme, ikke bare populære. Men det faktum at industrien endelig tilbyr tjenester som er bedre enn de ulovlige når det kommer til stabilitet, kvalitet på innhold, funksjonalitet og brukeropplevelse kan umulig være annet enn et steg i riktig retning.

Og det er mange, mange konkurrenter på vei. Her hjemme er Platekompaniet, Telenor og Aspiro snart klare med Spotify-killeren Wimp som allerede ser veldig lovende ut, og det går mange rykter om at iTunes har lumske streaming-planer.

På film- og TV-siden ble det ikke stort av det lovende Joost, men det er stor spenning (og rett nok en del usikkerhet) knyttet til svenske Voddler. Innen TV er det flere som vil være med på leken: Distributører som Get og Canal Digital er allerede smått igang, og også Microsoft lanserte nettopp mulighet for filmstreaming direkte gjennom sin spillkonsoll Xbox, dog foreløpig kun i USA.

Uansett utfall av disse kampene fremover gir det seg iallfall selv at videosjappa på hjørnet lever på lånt tid.

De tre mest aktuelle betalingsmåtene er reklame, enkeltprising og abonnement (eventuelt en tvunget avgift à la den gamle kasettavgiften, men det er en modell vi tror tiden har løpt ifra). Spotify sliter med å få opp volumet av abonnenter, og reklameinntektene gir sålangt latterlig lave utbetalinger til opphavsmenn- og kvinner. Men vi tror likevel det ikke lenger er snakk om «om», men «hvordan». Men det er ekstremt mange om beinet, og mange som kjemper for livet og inntekstgrunnlaget sitt.

Hvorfor? Ettersom vi begynner å være på nett overalt, også mobilt, er streaming av media den eneste logiske veien å gå. Og selv om abonnenter muligens er den vanskeligste typen kunder å få – har du de først på kroken gir de stødige inntekter praktisk talt for alltid.

Hvorfor ikke: Folks motvillighet mot å betale for noe som helst på internett kan knapt undervurderes. Og som aviser og nyhetshus så smertelig har fått erfare, er det alltids noen andre som er villige til å tilby det samme innholdet gratis.

I går: Augmented Reality (AR)

I morgen: Brukervennlige samhandlingsverktøy

Tanken om AR har for så vidt vært med oss en god stund allerede, men nå begynner teknologien som skal til både å bli god nok og billig nok til å finne veien til vanlig forbrukerelektronikk, noe som åpner opp for et vell av nye bruksområder og tilbydere. Det vil nok være en hype en stund til, men har allerede vist sin nytteverdi, og vi er ikke i tvil om at det kun er snakk om et tidsspørsmål før AR er noe vi lærer oss å forvente i mange sammenhenger.

Hvorfor? Brukeropplevelsen blir bedre med berikende tjenester, og Augmented Reality har et stort kommersielt potensiale.

Hvorfor ikke: For noen vil disse tjenestene ødelegge for den «ekte» opplevelsen. Kanskje har vi iblant behov for at enkelte ting bare er virkelige?

I går: Innhold mister sitt hjem

I morgen: Service on demand

Og det er et gode; vi stoler på våre venner og andre meningsautoriteter som vokser frem. Du gidder knapt å klikke på en lenke eller se på toppen av siden for å finne ut hvor innholdet først ble vist, og nettsteder viser innhold fra mange ulike kilder. På den annen side: kildekritikk blir vanskelig, og det blir mer krevende å få øye på desinformasjon og skjult markedsføring.

Hvorfor? Syndikeringen av innhold er et ektefødt barn og en naturlig og uunngåelig konsekvens av hvordan sosiale medier fungerer. Nye protokoller som PubSubHubbub og Salmon kan tilby bedre metoder for varslinger, oppdateringer og kommentarer.

Hvorfor ikke: Konteksten innholdet ble presentert i opprinnelig er fortsatt viktig for å gi innholdet mening, og det kan være vanskelig å vedlikeholde innhold når det ikke har et hjem. Hvilke verktøy skal hjelpe oss å navigere gjennom bombardementet av informasjon? Google? Twitter? Det er fortsatt mange løse tråder.

I går: Intranettets død (slik vi kjenner det)

I morgen: Augmented Reality (AR)

Det meste av ny kunnskap kommer utenfra gjennom relasjoner til mennesker i andre bedrifter og organisasjoner. Likevel lages intranett som et lukket nettverk kun tilgjengelig for ansatte. 

Problemet med dagens intranett er at de fører til mental innavl – ansatte som blir mer og mer like i måten de tenker på. Neste generasjon intranett støtter kunnskapsnettverk som går ut over selskapet og åpnes opp for spesialister, partnere og kunder for gjensidig utveksling av innhold og ideer. Intranett vil fortsatt ha en funksjon når det gjelder å bygge en selskapskultur, men åpenhet bør være en del av den kulturen. Les også artikkelen counterproductive intranets.

Hvorfor? Ideen om den åpne bedriften har vært med oss noen år – nå er det på tide at intranettene følger etter. Noen modige aktører trengs for å få ballen til å rulle, men vi forventer at dørene slås opp innen få år.

Hvorfor ikke? Det er fortsatt et sterkt behov for å beskytte ideer fra «gribbene» der ute. Innholdet må være interessant for dine partnere. Mest relevant for kunnskapsbedrifter der innovasjon er viktig.

I går: Trender 2010: 2) Sanntidssøk og sosialt søk

I morgen: Innhold mister sitt hjem

Vi lever i en stigende strøm av sanntidsinformasjon, enten det er nyheter, busstider eller tweets. Det er ikke lenger nok å søke i arkivene – søk må være oppdatert med det aller siste. Både Google og Bing har nå startet med å indeksere Twitter-poster – Bing også Facebook-oppdateringer.

Det relaterte fenomenet «sosialt søk» blir enda mer viktig og interessant. Sosialt søk innebærer at din sosiale nærhet til avsenderen påvirkerer rangeringen av innholdet. Men for å få til dette må søkemotorene kjenne nettverkene dine. Google og Microsoft har i årevis forsøkt å finne måter å utnytte adresselistene i mailen din, men toget har nær gått ettersom vi har etablert langt mer semantisk rike relasjoner andre steder. Nå vil de tilbake på banen.

Vi tror at (tilnærmet) sanntidssøk er den langt enkleste nøtten å knekke, men at sanntidssøk først vil fungere for alvor når man får koblet på det sosiale. Hva er poenget med møysommelig kurerte Twitter-lister hvis Google gir deg alt fra alle, alltid?

De annonserte avtalene minner foreløpig om søkemotorer på 90-tallet, som skrøt av hvor mange sider de hadde indeksert. Data, nettverk og personer må gi mer mening for søkmotorene – og da begynner vi å lukte på områder semantisk web lenge har slitt med å få utbredelse for. For om et navn bare er bokstaver, hvordan skal Google vite hvilken Ole Hansen som er den riktige?

Det er også mulig å se for seg en enklere vei: Google kjøper Facebook. Eller omvendt.

Hvorfor: Microsoft har allerede en avtale med Twitter og Facebook, og Google er ikke langt bak.

Hvorfor ikke? Hvordan skal innholdet rangeres? Å beregne «den sosiale grafen»er vanskelig når man ikke har tilgang til det sosiale nettverket. Hvordan skal privat informasjon om ditt sosiale nettverk distribueres? Og ønsker vi virkelig at våre slengbemerkninger skal bli indeksert og gjort søkbar for all fremtid?

I går: Social media fatigue
I morgen: Intranettets død (slik vi kjenner det)

You can also see what we so cleverly predicted for 2009 and 2008.

1) Social media fatigue

Facebook was more fun when you got a bunch of new friends every day. Now that all your relationships with friends and old classmates are digitally secured, we enter the «same old, same old» stage. We know, we know, it’s not like social media is going to go away or even slow down in 2010 – on the contrary. But the sheer thrill of something brand new will start to wear off.

Up until now, Facebook has been like the first couple of wild parties you went to as a teenager, and now it’s more like hanging out for a beer with your mates – again. Social media is growing up, and – like people – grown-up means more mature, and (let’s face it) less fun. Oh, and although Twitter still can and will be useful, it’s too much like Tamagotchi (tweeting for tweet’s sake) to take over for Facebook. It will continue to grow (in certain segments, at least), but remain a niche service. Those in the know will have their own parties, with discussions and lists you’re not part of. But at least you can watch the party through the window.

So – you’ll be using more social tools, and you’ll feel confident putting your music and photos online, but probably not with quite the same enthusiasm. Maintaining a bunch of profiles is just tiresome. It’s almost like … work.

Why will this happen?: Although you still check your feed 10 times a day, watching old classmates’ pics of their kids is starting to get old, and so does constructing clever status updates to fish for comments and a bunch of «I like this».

Why not?: Photos of drunken friends are a timeless time-waster (as long as they keep adding ‘em …). And now that the social media sites own our networks, photos and conversations, it’s not like we’re going anywhere either. Keep feeding us easier ways to brag, stalk and chat, and we’re in for another round. And after all, five years ago we had no YouTube, no Facebook, no Flickr, no Twitter. Things can still change that quickly.

What do you think? Are we off the mark from the very start, or right on the money? Add your opinions and comments!

Tomorrow’s trend:

Real-time search and social search