Jørgen Helland

Sosiale medier og autoriteter går ikke sammen

Digitale tjenester 7 kommentarer

I går la Thomas Moen og Rafic Charania ut første utkast til det de kaller Bloggplakaten, en slags Vær-Varsom-plakat for bloggverdenen. I utgangspunktet høres det ut som et positivt tiltak, på samme linje som Sermo Consultings forsøk på å belønne landes flinkeste i sosiale medier gjennom sin Superhelt-kåring. Et problem med tiltakene er at kritikerne ikke ser ut til å akseptere initiativtakernes legitimitet.

Forsøk på å ta eierskap?

Det kan godt være at det er et behov for en Bloggplakat. Men, jeg tror Moen hadde vært tjent med å formulere  bloggplakaten til å omfatte «rosabloggere», siden mange av punktene åpenbart er rettet mot denne gruppen alene. Dette har liten eller ingen relevans for svært mange andre (bl.a meg og Kjøkkenfesten).

I følge kritikken, spesielt på Twitter (#bloggplakaten), er det åpenbart at mange ser på tiltaket som et forsøk fra Moen på å bli den norske Mr. Blogg. Ved å lage plakaten kan han påberope seg både å være den som definerer sannhetsbildet for blogger i Norge, i tillegg til at han lager «reglene» for hvordan man skal oppføre seg i dette universet. Det er ikke akseptabelt når Moen også er manager for mange bloggere, arrangerer sin egen bloggfestival og er tett knyttet til ulike bloggplattformer.

Moen vil tjene på at bloggplakaten blir normen. Han har allerede vekket engasjement, fått masse trafikk på bloggen sin, PR i tradisjonelle kanaler og det uten reell, faglig legitimitet. Hadde dette kommet fra en ikke-kommersiell aktør, hadde diskusjonen handlet mye mer om innholdet i plakaten, ikke om Moens intensjoner.

På samme måten som Moen ble Sermo Consulting kritisert for å blande kortene i sin kåring av Norges beste i sosiale medier – Superheltkåringen i november i fjor. Sermo ba folk nominere kandidater for å finne hvem som var flinkest til å bruke sosiale medier. Så skulle Sermo selv kåre vinneren. Formålet var å rette søkelyset på fagfeltet.

Øyvind Solstad fra NRK Beta påpekte i kommentarfeltet at Sermo kanskje ikke hadde legitimitet til å foreta en slik kåring. Han mente at dette var et åpenbart PR-stunt og påpekte også at kåringen burde utføres av et bredere og uavhengig panel.

For å sette det litt på spissen: ved å definere reglene for hva som er bra og dårlig i sosiale medier, og i tillegg være jury kunne Sermo ha tatt eierskap til begrepet «sosiale medier» på samme linje som Moen ville hatt eierskap til «blogg». Legitimt eller ei, det ville nok være både faglig og kommersielt innbringende for dem begge.

Strider mot sosiale mediers natur

Kritikken mot disse to tiltakene viser tydelig at folk som er glade i sosiale medier, har liten tiltro til autoriteter og svært liten tålmodighet med dem som har kommersielle motiver. Hver gang noen som forsøker å gjøre verden litt lettere å forstå for utenforstående blir de kritisert etter alle kunstens regler.

Jeg tror at det i grunnen kommer av at sosiale medier alltid har vært dyrket fram av personlig engasjement, deling og en skepsis til kommersielle aktører eller autoriteter som begrenser adferden. Moen og Sermo ser ut til å ha undervurdert kraften som ligger i dette.