Distribuert Schmistribuert

Marius Vikene

Distribuert Schmistribuert

Fra Halogen 20 kommentarer

Bilde av et bonzai treVi snakker selvfølgelig om forvaltningsmodeller. Distribuerte forvaltningsmodeller må dø. Her vil jeg fortelle litt om hvorfor jeg mener distribuerte forvaltningsmodeller ikke har livets rett.

Gjennom en rekke prosjekter har jeg blitt presentert for kundenes forvaltningsmodeller, både for nettsteder og intranett. Det finnes nok like mange forvaltningsmodeller som det finnes virksomheter. Dog er det to hovedretninger: Sentralisert forvaltning og distribuert forvaltning.

Hvorfor velger så mange distribuerte modeller?

I offentlig sektor blir linjeprinsippet feilaktig brukt som rådende forvaltningsmodell. Prinsippet går ut på at informasjonsansvaret følger saksansvaret. Prinsippet dukket opp i første versjon av statens informasjonspolitikk fra 1993, lenge før den jevne byråkrat hadde hørt om internett. Prinsippet var i utgangspunktet myntet på mediehåndtering. Koblet med lederprinsippet, danner dette en kraftig pakke for akkurat det – mediehåndtering. Dessverre har prinsippet også blitt førende for hvordan man i store deler av offentlig sektor velger å forvalte nettstedene sine.

Ikke bedre i privat sektor

Også i privat sektor møter jeg ofte distribuerte forvaltningsmodeller. Den sentrale kommunikasjonsavdelingen er underbemannet, og ansvaret for innholdet på nettløsningene er distribuert til personer i fagavdelingene. Det kan ikke gå annet en skeis.

Det fungerer ikke

Når man opererer med distribuerte forvaltningsmodeller pulveriseres ansvaret for nettstedet. Det blir vanskeligere å holde et helhetlig blikk på språklig tone, man kan oppleve at det vokser frem nettsteder i nettstedet og kvaliteten på innholdet er jevnt over lav. Spør hvilken som helst webredaktør som driver etter distribuert modell, og de vil fortelle tåredryppende historier om krigstyper i rødt, jurister uten språkøre, og en og annen kløktig dreng som har gjenopplivet html <blink>.

Mye av dette handler om kompetanse, eller mangelen på sådan. Det er mye lettere å sørge for at et sentralisert team har den kompetansen som trengs, og forståelsen for hvilken vei man vil med nettstedet. Når det samme spres ned i en linje som ligger ørten nivåer unna webfolkene, er det vanskeligere å sørge for at alle forstår, eller har forutsetninger for å forstå hensikten med helhetlig nettkommunikasjon. Når nettstedet skal forvaltes av 80 personer som bruker 2 timer hver 14. dag kan man jo selv se at kompetansebygging neppe er i høysetet.

Med distribuerte modeller undervurderes kommunikasjonsfaget som profesjon. Ofte gjelder det bare å få ting ut på nett, helst i går, slik at man kan fortsette med det egentlige arbeidet man er ansatt for.

Bonzai-tre

Et nettsted kan sammenlignes med et bonzai-tre. Innholdet må lukes og vannes. Informasjonsarkitekturen må klippes og stelles, metadata må pleies og røktes, sidemalene må podes eller bindes opp. Hvis ikke mistrives nettstedet og starter en langsom død. Webfolkene må altså være flittige små gartnere.

Hvordan lykkes med en sentralisert forvaltningsmodell

De kommunikasjonsstabene jeg mener har lykkes med å bygge opp en sentralisert forvaltningsmodell har alle jobbet knallhardt med å etablere seg som en serviceinstitusjon innenfor sin egen virksomhet. Om du liker det eller ikke, kommunikasjonsarbeid er et serviceyrke. Kommunikasjonsavdelingens viktigste oppgave er å kommunisere et budskap på vegne av virksomheten eller deler av virksomheten.

For å oppnå en slik status, nytter det ikke å fortelle fagavdelingene at man har det travelt og at dette må vente, eller at de må håndtere nettinnholdet på egenhånd. Still opp! Gjennom nitidig arbeid vil fagavdelingene gradvis begynne å se nytten av å få hjelp til å kommunisere rundt en sak, men det kan ta år.

Parallelt med at man forankrer kommunikasjonsavdelingens funksjon nedover i fagavdelingene må man sørge for at kommunikasjonssjefen klarer å kommunisere viktigheten av nett som kanal til ledergruppen. Slik kan man sikre at kommunikasjonsavdelingen har tilstrekkelig med ressurser til å utføre de oppgavene de er satt til.

Også med en sentralisert forvaltningsmodell skal fagavdelingene fortsatt ha ansvar for å informere om saken, men de skal ikke trykke på knappene selv. Gjensidig respekt for hverandres fagområder blir den røde tråden.

Å sage av grenen jeg sitter på

Å sage av grenen man sitter påMange kommunikasjonsavdelinger jeg har vært i kontakt med klager på at de er konstant underbemannet. De får nei til nye stillinger, mens nettløsningene går for lut og kaldt vann – de råtner. Dermed må forkaster man med jevne mellomrom alt man har og relanserer.

For meg er det komplett uforståelig at det ikke skal finnes penger til å ansette en tilstrekkelig stor kommunikasjonsstab mens man på den andre siden nærmest kaster penger etter konsulenter i forbindelse med de evige relanseringene. Trivelig for oss konsulenter, dårlig bedriftsøkonomi.