Konsensuskulturen

Jørgen Helland

Konsensuskulturen

Digitale tjenester 35 kommentarer

Jeg har de siste dagene vært så heldig å være en del av det glimrende arrangementet Social Media Days. Det er vanskelig å sitte igjen med noe annet enn varme følelser for arrangementet og en av de tingene som gjorde det så bra er den overliggende enigheten mellom deltakere, foredragsholdere og sponsorer. Etter et snaut døgns refleksjon stiller jeg likevel spørsmålet: dyrker vi fram en konsensuskultur som overskygger de viktigste debattene?

Sosiale medier som fagfelt er avhengig av åpen debatt

Paal Fures innlegg på Social Media Days var nok en tankevekker for mange. Han henter begreper fra kommunikasjon – og merkevareverdenen og det er bitende relevant og befriende fritt for søtlandet koseprat. Vi skal lytte godt til Paal Fure fordi han bruker valutaen til dem som ikke alltid er like enige med oss. Og veldig ofte er det disse som tar beslutningene om hvor budsjettene skal brukes. Noen av disse har også satset sosialt, slik som TORO og DNB.

Skryting er ikke alltid deling

Casebeskrivelsene fra DNB/Gambit og DIST Creative/TORO illustrerte godt at samspillet mellom gode konsepter og sosiale mekanismer har veldig mye for seg. Det visste de fleste fra før. Presentasjonene viser dermed at disse byråene (og deres kunder) er både flinke, kreative og at de mestrer de digitale flatene. Det er mange «Åh, kult»- øyeblikk underveis, men for de aller fleste i salen blir fraværet av I´en i ROI et kunnskapshull som er vanskelig å komme over. Hvordan kan jeg gjøre noe engasjerende uten millioner i markedsbudsjett? I følge disse casepresentasjonene er nok svaret: svært lite!

Motivasjonen for å gjennomføre slike presentasjoner for DNB og TORO er nok ikke at flest mulig i salen skal sitte igjen med mest mulig kunnskap. Motivasjonen ligger nok i å demonstrere egen fortreffelighet og å få 450 av landets mest aktive digitaldelere til å dele at de DNB og TORO gjør spennende ting.

Roi – en usosial gnier som ofte har rett

Hverken DNB eller TORO ville si noe om hvor mye kampanjene deres kostet. Så mens vi har et stadig økende krav til at tiltak i sosiale medier skal gjennomdokumenteres i form av den hellige Return On Investment, er det altså slik at vi rett og slett ikke får se regnestykket på de mest bejublede eksemplene. Det synes jeg er synd. Men jeg forstår både at det vanskelig å gi et helt riktig bilde av utgifter og inntekter og at det i noen tilfeller er noe som bedrifter ikke har lyst til å dele med konkurrenter. Det er slik det er og det må vi rett og slett bare innfinne oss med.

Som virksomheter er vi nemlig ikke i sosiale medier for kosens skyld – vi er her for å nå mål. DNB og TOROs mål er ikke å skape og dele kunnskap om bruk av sosiale medier. Dette dilemmaet må synliggjøres i fremtidige arrangementer. Roi må være et sentralt begrep, selv om det både er kaldt og usosialt.

Sannheten og udyret

Det finnes en del etablerte sannheter i SoMe-kretser. Her er noen av dem:

  • Sosiale medier er alltid bra!
  • At mennesker snakker sammen gjennom sosiale medier er et gode
  • Stort sett alle virksomheter vil få mye gode ting igjen hvis de gjør sosiale medier riktig
  • Folket har alltid rett
  • It´s nice to be important – but it´s more important to be nice

Vi må våge å utfordre disse skal vi komme videre som fagfelt. Under Social Media Days var det mange som vridde seg i stolene når Paal Fure satte skapet et annet sted og Nils Petter Nordskar måtte bygge verbale broer for å sørge for at hyggen gjenoppstod.

Vi må skille på det som er fint og flott for oss som SoMe-entusiaster og det som er bra for virksomhetene. Som entusiast var arrangementet fantastisk, men den lærdommen er  ikke like oversettbare til måloppnåelse for Halogen som jeg gjerne skulle ønske. Jeg har faktisk aldri opplevd en så god stemning på et fagarrangement før og mye av æren for det skal Nils Petter Nordskar og Vidar Osa ha. Men mye av rosen må også gis det flotte folket som var til stedet. Åpenhet, raushet og gjensidig respekt preger SoMe-Norge. Og det er en styrke som også tilstøtende fagområder bør kunne dra nytte av.

Det er nettopp denne styrken som gjør at vi må utvide vårt relevansefelt. For å gjøre det må vi komme dypere i casene som presenteres og vi må åpne døren for de som er kritiske. Vi trenger flere Paal Furer og flere Alf Bendixener.

Og vi trenger ikke å være så inderlig enige hele tiden.