Aksjon anti-lorem ipsum

Kari Breidal

Aksjon anti-lorem ipsum

Digitale tjenester, Tjenestedesign 10 kommentarer
Illustrasjon med blindtekst.
Bildet under Creative Commons-lisens.

Rekk opp hånden den som ikke har opplevd at den digitale løsningen får problemer når det fiktive innholdet skal erstattes med det som til syvende og sist skal være der!

Men hvorfor blir det slik? Hvorfor venter så mange med å jobbe ut det faktiske innholdet, det være seg tekst, bilder, video eller hva som helst som utgjør budskapet du skal ut med? Jo senere man tar tak i det reelle innholdet, jo større er sjansen for at man går en både kostbar og tidkrevende sluttfase i møte.

Innholdet – en het potet

Det er jo innholdet som er grunnen til at brukeren oppsøker løsningen i det hele tatt, men likevel har det en tendens til å bli lavt prioritert.

Det kan være flere grunner til at innholdsproduksjonen havner nederst på to-do-listen:

  • Det er ikke avklart hvem som skal gjøre hva

Skal innholdet produseres internt i bedriften eller av en ekstern leverandør? Jo lenger avgjørelsen utsettes, jo større blir innholdsproppen i systemet.

  • Man har ikke tid

Bedriften beslutter å utvikle innholdet selv, men ingen har faktisk tid til å gjøre jobben. Dermed blir det lett å støtte seg på tanken om at deadline for innholdet er samme dag som løsningen skal gå live.

  • Innholdet er ferdig. Trur eg.

Bedriften kjenner seg selv og vet hva innholdet skal bestå av, og tror dermed at det er ferdig. Men hva skjer når brosjyrer og gammelt materiell skal overføres til web? Kan det i det hele tatt brukes lenger?

  • Det er slitsomt

Man kan mistenke at dette er den viktigste grunnen til at innholdsspørsmålet har en tendens til å skyves på. For med én gang man pirker litt i innholdsfasen reiser det seg et hav av spørsmål:

Hva slags innhold skal vi ha? Hvorfor? Hvordan? Når? Ikke minst – for hvem?

Dyr nedprioritering

Resultatet blir at mange utsetter innholdsjobben til det meste andre er på plass, og så tenker at innholdet kan ”fylles inn” i de blanke feltene.

Men så oppdager man altså at de blanke feltene er for små, for store, for mange, for få, er plasserte på feil steder eller ikke burde vært der i det hele tatt.

Når vi lager wireframes og design rundt tenkt innhold og blindtekst, legger vi egentlig bare opp til en problematisk videre prosess for oss selv.

Hvis vi ikke tar oss bryet med å snakke – svært detaljert – om hva slags innhold som skal med i løsningen, vil man før eller siden få en svært het potet i fanget.

Det kan kanskje føles som man sparer tid når man hopper bukk over innholdet med <heading her> og <innholdselement her>, men i realiteten skaper det merarbeid for alle parter, fordi løsningen uansett må justeres så elementene går opp på et eller annet tidspunkt.

Veien til bedre innhold

De aller fleste prosjekter vil derfor tjene på å sette inn innholdsressursene tidlig i prosjektet. Med innholdsressurser tenker jeg på alle de som skal bidra på innholdsfronten i prosjektet, og like viktig; en person som har ansvar for å se både innhold og interaksjon i løsningen som en helhet.

Fordeler:

  • Designere og interaksjonsdesignere slipper å jobbe i blinde
  • Løsningen trenger ikke gå gjennom samme justeringsprosess
  • Kvoten hastverksarbeid i tolvte time med alt det medfører vil gå betraktelig ned
  • Innholdet rekker å modnes, det blir gjennomtenkt og gjennomarbeidet

= en bedre løsning for absolutt alle parter

 

Skal vi si det sånn da, dere?