Lillabloggeren

Jørgen Helland

Lillabloggeren

Digitale tjenester 23 kommentarer

Forrige uke lanserte Anita Krohn Traaseth (40), gift, mor til tre døtre og toppsjef i Hewlett-Packard Norge bloggen Tinteguri. Det er den første virkelig personlige bloggen fra en norsk næringslivsleder, med over 30 000 sidevisninger og en rekke oppslag i pressen er bloggen allerede (og prematurt?) utropt til en suksess. Hva er greia med Tinteguri?

Anita blogger om Anita

For å si noe vettugt om blogger bør man helst ha fulgt dem over tid så alt som følger er med forbehold om at ting kan endre seg. Men foreløpig er det åpenbart at denne bloggen handler først og fremst om Anita (ja, jeg omtaler henne med fornavn for etter ei uke føler jeg at jeg kjenner henne litt bedre). Vi finner til nå ingen spesielt faglig rettede innlegg, ingen innlegg om Hewlett-Packard, hennes kollegaer, HPs produkter eller hvordan hun ser på utviklingen for hennes bransje. Dette er blant temaene man ville regne som selvskrevne når man hørte ordene «ledelsesblogg» og «IT» i samme setning. Hun definerer i så måte et nytt felt innen sjangeren i Norge.

Hun befinner seg altså trygt plassert på den nedre delen av Taktikkmatrisen fordi de fleste innleggene til syvende og sist handler om hvordan hun løser ulike utfordringer. Det er nyttig og inspirerende for mange og det er helt i tråd med det store deler av bloggsfæren i Norge driver med hver eneste dag. Nøkkelen til suksess for denne typen blogger er autentisitet og at leseren føler et snev av eksklusivitet. Til nå scorer hun høyt på begge.

Taktisk plassering for Tinteguri

Stilen og tilnærmingen til bloggen er  subjektiv og meddelende. Hun skriver raske innlegg og språket følger en muntlig framstillingsmåte og man føler virkelig at dette går fort («Jeg demonstrerte det i dag for noen av lederne mine, i en lunsjpause, at det tok 3 minutter!).

Åpenheten gjør at vi kommer nærmere Anita og mange vil si at nettopp denne offentlige åpenheten markerer et skille fra den tradisjonelle lederstilen.

Lilla – en miks av blått og rosa

Rent sjangermessig er bloggen hennes mer rosablogg enn firmablogg, mer menneskelig enn corporate. Hun deler sine egne erfaringer og tanker, men hun skriver ikke om rosa jenteting – hun skriver om karrierekvinneting. Der er det mye blått. Blått for karriere, blått for næringsliv, blått for blåruss, blått for Hewlett-Packard, blått for suksess og powersuits. Rosa + blått = lilla.

Og bare så det er krystallklart: jeg mener at rosabloggerne er ypperlige eksempler på gode leseropplevelser for deres målgrupper. Tinteguri er ikke en rosablogg, men den deler noen av det jeg mener er det mest framtredende elementene ved den typen bloggen: innoverfokuset og den personlige formen.

NB: begrepet «lillablogger» ble først brukt av Erik Eskedal i hans omtale av Ingeborg Moreus Hansens blogging. Det er klare forskjeller på disse bloggene, men jeg mener at begrepet er fruktbart for å beskrive Tinteguri. 

Så….

Det er blandingen av den personlige stilen, det overraskende meddelende og hennes profesjonelle roller som er hovedårsaken til all oppmerksomheten. For dette er jo interessant stoff! Hun er et interessant og imponerende menneske. Hun deler ting som folk i hennes posisjon ikke gjør andre steder enn i bokform eller på Skavlan…. (du leste det her først).

Det finnes nok av førti år gamle trebarnsmødre som forteller sine historier på nett. Det finnes nok av ledere som blogger om kjedelige ting. Tinteguri skriver ikke strålende, men hun lager godt innhold. Det er spennende å lese henne  og mye av det skyldes at hun er interessant. Bloggen er reality uten noe av driten, men mye av det som er bra.

What´s in it for Tinteguri?

Foruten å bli kalt favorittkallenavnet sitt i all slags anledninger, har hun mulighet å gjøre noe for mange som er større enn henne selv. Det er klart at en som har lykkes kan fortelle oss andre en ting eller to. Jeg tror også på henne når hun sier:

Ved å dele og adoptere bruken av sosiale medier ønsker jeg å  motivere lederspirer til å tørre å ta linjeansvar, dele ekte erfaringer på godt og vondt, – demonstrere at kravet til ledere og ledelse  i 2012 ikke er det samme som i 1980.

Ved bloggen får hun også innpass hos SoMe-eliten. Det er et nettverk av eksperter og entusiaster som innehar en stor grad av sosial kapital. Det er mye verdt nå (hun hadde aldri fått 30 000 sidevisninger på ei uke uten drahjelp) og med sosiale mediers voksende gjennomslagskraft, kan det bli et særdeles effektivt nettverk å spille på i tiden framover.

Hun vil kunne bruke bloggen til å sanke støtte for egne valg og prioriteringer – blogglesere på dette nivået er først og fremst positivt innstilt og ved å dele personlige ting vil hun kunne bygge en trofast fanskare. Faren er naturligvis at fanskaren består av ja-folk og det kan være uheldig i det lange løp. For ikke å snakke om kjedelig.

Hun vil også bruke bloggen til å bygge sin egen merkevare. Den kan hun få mye igjen for ved neste jobbsøknad (som jeg også håper hun publiserer på bloggen). Mange har sagt enormt mye om «personlig merkevare» så jeg tror jeg avstår fra mer snakk rundt det.

Modig og motivert

Anita trenger jo ikke denne bloggen. Men hun vil, både fordi det gir henne noe og fordi hun ønsker å gi noe til leserne. Det beundrer jeg henne for og jeg håper virkelig hun når sine målsettinger med bloggen. Det er modig å gjøre noe ingen forventer og som har såpass stor fallhøyde.

På den andre siden er det er jo klart at dette eksperimentet kan gå rett i dass. At «Tinteguri» om et par år blir synonymt med «lederen som delte for mye» eller at det hele visner hen og går ned som atter et desperat forsøk fra en leder på å henge med i tiden. Jeg tror ikke at dette skjer, men det er viktig å ta med seg at Anita har tatt en sjanse. Hun har tatt en sjanse på at hennes organisasjon aksepterer dette og deler hennes entusiasme for «deling». Hun sier at tilbakemeldingene er positive, men hvordan organisasjonen reagerer i det lange løp er en annen sak. Tillit til henne fra organisasjonen er kanskje like viktig som tillit fra styret.

Hun gamler også på om andre ledere gir henne kred eller dytter henne unna på vei inn i lukkede losjer, Birkensamlinger og golfslag («hun kan jo finne på å blogge om det»).

Og hun legger lista så inderlig høyt for egen bloggprestasjon. Siden 2 august har hun publisert 12 innlegg. God taktikk for å få gode bloggopplevelser tidlig, men kan åpenbart sette en lei presedens. For å klare dette må hun være usedvanlig motivert.

Tinteguri er et utmerket eksempel på «alt» sosiale medier-entusiaster har snakket om de siste årene.

Lykke til, Anita!

Mer innlegg om blogging:

9 grunner til at dere ikke skal blogge

B2B fagblogg – bygg engasjement

Sosiale medier for ledere