Daniel Ras-Vidal

Næringspolitikk for problemløsere

Tjenestedesign Ingen kommentarer

Innovasjon oppstår ofte mellom bedrifter som løser problemer
 for hverandre. Men hvilken næringspolitikk trenger problemløserbedriftene? Og hva har det å si for offentlig sektor?

Denne kronikken er et gjesteinnlegg av Daniel Ras-Vidal, Innovasjonspolitisk rådgiver i Abelia – NHOs forening for teknologi- og kunnskapsbedrifter. En lengre versjon stod også på trykk i septemberutgaven av K7Bulletin, en uavhengig studentavis utgitt ved Norges Handelshøyskole.

Kronikkforfatter Daniel Ras-Vidal
Gjesteblogger Daniel Ras-Vidal, Innovasjonspolitisk rådgiver i Abelia (Foto: Heidi Widerøe)

Norsk næringsliv er i utvikling. Sterke norske næringsklynger innen olje og gass, maritim og fiskeoppdrett er blitt sterke nettopp fordi de blir befruktet og forbedret av komplementære kunnskapsnæringer, som IKT, finans, design og forskningsmiljøer: Problemløsere som leverer spesialisert kompetanse og er innovasjonspartnere for bedrifter i andre næringer.

I økende grad løser de samme kunnskapsnæringene også problemer for en offentlig sektor, som nå møter sterkere krav om kvalitet og evne til å ta i bruk nye løsninger.

Problemløsere leverer spesialisert kompetanse og er innovasjonspartner for bedrifter i andre næringer

IKT-næringen er den eneste næringen som har økt både egen produktivitet og antall sysselsatte i perioden 1990–2010. Den som minnes verden før Internett og sammenligner med dagens oppkoblede samfunn, blir kanskje ikke overrasket. Det er imidlertid IKT-næringens og andre problemløseres bidrag til andre næringers produktivitetsvekst og innovasjonsevne som er det mest interessante i et næringspolitisk perspektiv.

La meg presentere to eksempler som viser hvordan spesialiserte problemløserbedrifter skaper verdier for andre og trener opp Norges evne til nyskaping.

Spesialiserte problemløserbedrifter skaper verdier for andre og trener opp Norges evne til nyskaping.

K Master – Kongsberggruppens nye arbeidsstasjon for offshoreskip

K-Master, Kongsberg Maritimes integrerte broløsning
K-Master, Kongsberg Maritimes integrerte arbeidsstasjon (Foto: Kongsberg Maritime)

K Master er en helt ny arbeidsstasjon som brukes til å styre alle systemene om bord offshoreskip. Konseptet, som inngår i Kongsberggruppens produktportefølje, er et samarbeid mellom Hareide Design, som designet selve stolen og Halogen, som utviklet interaksjonsdesignet. Målet var å gi operatøren enkel tilgang til de viktigste kontrollsystemene for å sikre full oppmerksomhet i alle situasjoner og å minimere risiko.

Halogen kom inn i en tidlig fase og gjorde prosess for utforming, før man besluttet teknologi. Problemløsningen ble gjennomført ved bruk av digital visualiseringsteknologi og ledende designkompetanse.

Slik endte det med at Kongsberg Gruppen, sammen med spesialiserte problemløsere forvandlet et 5–6 meter langt brokonsoll til salgssuksessen K-Master, en operatørstol med vesentlig forbedret funksjonalitet, som i dag anses som globalt markedsledende.

Kongsberggruppens nye operatørstol brukes til å styre alle systemene om bord offshoreskip. Arbeidsstasjonen gir operatøren enkel tilgang til de viktigste kontrollsystemene, noe som er nødvendig for å minimere risiko.

Imatis og SINTEF – bedre eldreomsorg med et klikk

På lik linje med kapteinen på et offshoreskip har de ansatte på et sykehjem stor informasjonsflyt å holde styr på. For å bedre hverdagen til eldre mennesker tester nå Bærum kommune teknologi som brukes på flere sykehus: store touchskjermer som gir oversikt over hva som skjer til enhver tid og er til støtte for beslutninger som treffes.

Forskere fra SINTEF og selskapet Imatis er samarbeidspartnere for Bærum kommune i arbeidet med å få en mer effektiv arbeidshverdag for de ansatte. Planen er å bruke det samme systemet i samhandlingen mellom sykehus og legevakt. I tillegg skal en vaktsentral for eldre hjemmeboende i kommunen teste ut løsningen, koblet opp mot velferdsteknologi som GPS og fallalarm, hvor det finnes velprøvde løsninger allerede.

Imatis er et eksempel på et teknologiselskap som fyller et hull i Samhandlingsreformen, hvis hensikt nettopp er å flytte omsorgen fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. Det mest spennende er likevel hvordan velferdsteknologi kan gjøre eldre og andre med permanent eller midlertidig omsorgsbehov mer selvhjulpne, slik at de får større innflytelse over eget liv i trygge rammer.

Lykkes man med slike systemer i stor skala er eksportpotensialet enormt, da den eldre delen av verdens befolkning vokser. De fleste land må dessuten sørge for eldreomsorg til lavere kostnader enn velferdsstaten Norge.

Små aktører spiller andre gode

Halogen og Imatis er foreløpig relativt små selskaper med rundt 50 medarbeidere. Likevel er slike innovative selskaper helt nødvendige aktører i det norske innovasjonssystemet.

Med spesialisert kompetanse utvikler de både seg selv og andre, og bidrar til nyskaping, eksportinntekter og en mer brukervennlig og kostnadseffektiv offentlig sektor. Men hvilken næringspolitikk trenger så problemløserne?

Med spesialisert kompetanse utvikler de både seg selv og andre, og bidrar til nyskaping, eksportinntekter og en mer brukervennlig og kostnadseffektiv offentlig sektor

Utdanningskvalitet og ”læringslivet”

Spesialiserte problemløserbedrifter består av mennesker med høy utdanning og kompetanse. Utdanning av høy kvalitet bør derfor være en grunnpilar i næringspolitikken.

Like viktig er læringen som skjer i arbeidslivet. Fagfeltet system- og interaksjonsdesign med et digitalt grensesnitt er utviklet i løpet av de siste 20 årene. Bedriftene innen området er derfor både avhengige av å rekruttere nyutdannede hoder og at medarbeiderne lærer mens de er i arbeidslivet. ”Læringslivet” innebærer derfor at bedriftene må samarbeide med de beste miljøene innen utdanning, forskning og næringsliv.

Nyskapings- og produktivitetseffekten av ”on-the-job-learning” er kraftig undervurdert. Man bør derfor se nærmere på hvordan politikken kan stimulere til at flere holder seg faglig oppdatert, både gjennom økonomiske incentiver på individnivå, og et åpnere og mer næringsrettet utdanningssystem, som belønner institusjoner som samarbeider tett med næringslivet.

Etterspørselsdrevet innovasjonspolitikk

Den nye virkeligheten betyr også at vi må tenke nytt når det gjelder hvordan vi stimulerer til innovasjon.
Eksemplet Imatis viser hvordan myndighetene gjennom innovative offentlige innkjøp kan stimulere til at nye teknologier og arbeidsprosesser tas i bruk.

Staten brukte i 2013 om lag 27 milliarder på forskning og utvikling og 400 milliarder på innkjøp, herunder også kommunale innkjøp. Et krav om at 5 prosent av de offentlige innkjøpene skal føre til at nye og mer innovative løsninger tas i bruk, ville etablere et marked på 20 milliarder årlig for innovative løsninger. Det ville vært en voldsom etterspørselseffekt for problemløserbedrifter med gjennomføringsevne.

Sekundæreffekten for det offentlige er likevel det sentrale: omlegging til en etterspørselsdrevet innovasjonspolitikk vil føre til både lavere offentlig kostnader på sentrale områder som helse og omsorg og høyere tjenestekvalitet for innbyggerne.

Hvorfor er ikke et mål om at 5 prosent av offentlige innkjøp skal være innovative allerede innført? Jeg tror det primært skyldes risikoaversjon. Både politikere og offentlige ledere blir dømt på det som tapes, ikke det som skapes. Til tross for utredninger og strategier på temaet, uteblir de håndfaste målsettingene og gjennomføringskraften.

Den nye Regjeringens ledende parti gikk til valg på et løfte om nye ideer og bedre løsninger. Nå har de sjansen til å innfri.