Ashes to ashes

Flyveaske er et omdiskutert biprodukt fra gjenvinningen av husholdningsavfallet vårt. Asken inneholder blant annet tungmetallene bly, sink og kobber og regnes derfor som farlig avfall. Like kritisk er det at lagringsplassen på Langøya utenfor Holmestrand snart tar slutt. Her deponeres ca 300.000 tonn flyveaske hvert år og ingen kommune har lyst til å ta over ansvaret– forståelig nok. Spørsmålet jeg har lyst til å besvare er: Hvordan kan en designer sørge for at avfallet blir resirkulert og gjenbrukt på en hensiktsmessig måte?

Gjør som romerne

Den første delen av prosessen tar OiW Process i Porsgrunn seg av: de jobber med å skille tungmetallene fra asken. Disse metallene er verdifulle i seg selv og vil finne sin naturlige vei tilbake til industrien. Flyveasken, som jeg vil jobbe med, har stort potensiale i arkitektur og krever samme fremgangsmåte som de brukte i oldtidens Roma. Da ble vulkansk aske brukt for å lage geopolymer betong – en miks som faktisk utgjør byggematerialet for Pantheon i Roma.

Pantheon i Roma

Hvis du lurer, så står Pantheon fortsatt etter 2000 år – i motsetning til dagens betong som blir ødelagt i løpet av et par århundrer. Ved å bruke en lignende “oppskrift” som de gamle romerne, der jeg byttet ut vulkansk aske med flyveaske, støpte jeg det som muligens er verdens første geopolymere flyveaskebetong.

Ulike betongprøver laget med flyveaske

Livets sirkel

Ut ifra de vanvittige mengdene flyveaske som blir deponert hvert år, synes jeg arkitektur er det mest fornuftige bruksområdet. Med gjenbruk og resirkulering sentralt i konseptarbeidet var ”livets sirkel” en tolkning som vekket nysgjerrigheten min. Kall det gjerne ørlitegrann kynisk, men ”fra jord har du kommet, til jord skal du bli” er jo en type resirkulering. Den engelske varianten: “ashes to ashes” passet også godt med symbolikken og konseptet rundt gjenbruk av flyveaske.

Når vi snakker om aske, liv og død: Flere og flere mennesker ønsker sin egen aske spredd, i stedet for å etablere et gravsted. Med håndteringen av flyveasken i bakhodet, kom jeg til å tenke på at dette ritualet, kunne bli en ganske vakker seanse som jeg ville se nærmere på. Da jeg fordypet meg mer i askespredningen av selve mennesket så jeg flere viktige behov som ikke dekkes. For familie og kjære var askespredning som begravelsesrituale vanskelig fordi de ikke får et sted å sørge. Hverken gravstøtte eller minneplakett blir satt opp. Kunne flyveasken svare på dette behovet ved å være et symbol for noe vakkert og verdig et menneskeliv?

Etter en idéfase som spant fra personlige minnemonumenter til DIY-flyttbare løsninger og kolumbariumer, landet jeg på et konsept om en minnesti støpt i flyveaskebetong. Dette løser flere behov:

  • En minnesti gjør det mulig å ha veldig mange minnesteder innenfor det samme området, noe som svarer til problemet med mangel på gravplasser i dag
  • Det presenterer en realistisk bruk av materialet fordi designet er innenfor sfæren til hva en arkitekt kunne jobbet med
  • Ikke minst gir en minnesti familie og kjære et sted å sørge

Minnestien

Selve minnestien er tenkt lagt til Verdens Ende i Vestfold ­– fylket i Norge med flest askespredninger hvert år.

Verdens ende en sommerdag

Sammen med urnen med aske får de pårørte med seg en minneplakett med personalia til den avdøde. Ved slutten av stien har du ingenting annet enn det uendelige havet foran seg, noen få trappetrinn ned og et eget område for selve askespredningen.

Gående tilbake langs stien kan de pårørende velge et sted hvor de ønsker at den avdødes personlige minnested skal være. Her løftes det ut en av de ytterste steinene og minneplaketten settes ned der istedenfor. Tomrommet som blir igjen symboliserer den avdøde, og vil være den avdødes personlige minnested der familie og kjære kan komme tilbake.

Minnesti

Minnestien har en produkt/tjenestedesign-tilnærming til hvordan vi kan løse avfallsproblemene våre. Det er også et konsept som åpner opp for en ny måte å minnes kjære og takle sorgen på. Minnestien skal få deg til å reflektere over livets sirkel, både når det gjelder de du er glad i og tingene du har omgitt deg med. Alt har vel rett til evig liv?

 

”Ashes to ashes” var Ola Brandsnes masteroppgave på AHO.